- Project Runeberg -  Håkon Håkonsen. En norsk Robinson /
48

(1927) [MARC] Author: Oluf Wilhelm Falck-Ytter
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

48

Jeg kom således til eftertanke; men nattens lidelser
hadde vært for meget for mitt allerede før av savn og
sorg medtatte legeme. Med møie nådde jeg hjem til
mitt tangleie, men hvad der senere skjedde, vet jeg
ikke. Da jeg atter kom til mig selv, var jeg ytterst
avkreftet og lidende. Jeg tørstet, men var ikke istand
til å gå så langt som til kilden. Heldigvis lå det nogen
skilpaddeegg 1 hulen min. Jeg spiste litt av et, og
sovnet atter inn. Da jeg annen gang i min sygdom
blev mig bevisst, var jeg ikke i mitt hus, men lå ved
siden av kilden med min ene hånd i den. Hvorledes
jeg var kommet dit, vet jeg ikke; jeg har vel krøpet
dit i et anfall av feber. Det kolde vann bidrog for-
modentlig til å vekke mig. Jeg drakk, og badet an-
siktet mitt i vannet. Det oplivet mig meget. Jeg følte
en gnavende hunger. På alle fire krøp jeg ut av mitt
hull og spiste et egg. Ut på dagen var jeg så styrket
at jeg kunde gå til kilden. Slik holdt jeg på hele den
dag; jeg sov, spiste og drakk vann. Den følgende natt
sov jeg godt, og våknet neste morgen visstnok matt og
avkreftet, men uten smerter. Hvor mange dager min
sygdom hadde vart, vet jeg ikke; ingen kjærlig hånd
hadde pleiet mig, ingen talt et trøstens ord til mig.

Jeg begynte atter på mine tidligere beskjeftigelser,
å samle mat for dagen. Når det var gjort, satt jeg
utenfor mitt hull; ti jeg var ennu så matt at jeg ikke
kunde gå langt. Jeg kom mig fort, men dagene blev
lange. Da falt det mig inn å begynne å blåse på
klapphornet. Jeg for sammen ved den første lyd i
denne min lange ensomhet. Jeg kunde nok også ha en
annen grunn til å fare sammen, ti det var en skrekke-
lig lyd jeg bragte ut av det instrument der i en øvet
hånd lyder så vakkert. Det varte lenge før jeg fikk
en tone frem, men jeg hadde tiden for mig, og øvelsen
bragte dagen til å gå. Da jeg først hadde fått en tone
og lært hvordan munnen skulde holdes, var det for-
holdsvis lett å få andre toner, og innen jeg var så

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 03:35:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/fyhakonh/0058.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free