Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HØSTJAGT
169
trots gråværet, nu var den reist. Bare vi
og hunnene ferdedes her oppe enda på
hjemveien inover fjellet mot Ormanbu. Så
ensomt det blir i slikt sne-vær.
Men hysj, hvad var det? Min santen
Sang som støtte, med denne sneen på foten.
Så noen støt til, og straks klingende los
ovenfor Grønli-seterene.
«Nei blir det ene verre enn det andre
nå,» sa Andres, og bortover bar det med os
på post.
Jeg så haren langt unna, ganske grå på
den hvite sneen; men haren vil nødig ut
på det åpne nu, vil helst smyge i
trangskogen.
Andres fikk et slenge-skudd inne imellem
noen gran-busker, men bom, og skrek
hunnen på. Straks efter beskrek Sang; men
det var unner en rotvelte tett ved der
Andres sto og skjøt. Hvordan kunde det
ha sig? haren kan da ikke ha satt sig in
så straks? Dette var en gåde.
Det ble tap igjen. Vi vilde forsøke å gå
den op på slagene; men det var ikke lett,
det ble for meget tråkk på sneen, av
hare og hunn. Vi sto lenge på hver vor
side av en gran-buske og pratet om hvor
vel haren kunde ha satt sig in; her måtte
det være en steds. Hunnen kom til, stakk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
