Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVIII
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
211
I
Så tidde de begge en stund.
Hans stod med vidåpne nesebor, og prustet
som en gamp.
Da det endelig seg mere ro over ham, sa
han:
— Kve gjær vi no?
— E går fallitt ... å dæ kun’ e bær . . ~ sa
Johan:
— Men e dreg de og di ander med me. Å
dæ ha dokker ikkje fortjent a me, nokken a
dokker, sa han, og seg igjen ned på stabben, og
jamret og gråt som et barn.
Hans blev stående, rent rådløs. Det rykket
i ansiktet på ham som smittet jamren over, så
han mest seiv var på gråten.
Så tok han sig sammen og sa, og det var som
talte han trøstende til en unge:
—Dæ som er gjort kan kje gjærast om. Dæ
nøtta kje, hyerken sutter hell gråt.
— Å no kjem du med me inn å får de en
dram. Om e så ska slå’n i de, sa han, og tok
Johan i armen og løftet ham op fra stabben.
Og Johan fulgte, lam og viljeløs med inn i
stuen, og fikk slått i sig den største dram han
hadde fått i sitt liv.
— No tenkje vi kje meir på dette her, før
vi får sjå kor dæ går, og får hør kve di sei nere
den store drammen sang i hver åre i ham.
i banken, sa Hans.
Johan jattet lallende med. Virkningen av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
