Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
10
et sandstrødd gulv å gå på. Den fine grå sand
knaser og gnisler under tretøflene.
Elven stryker tungt langs stranden, små evjer
legger skumtotter inn på fjæren.
Utenfra kommer fjorden stigende, møter el*
ven og likesom demmer den op. Og det er som
skyter de rygg ved møtet, både fjorden og el*
ven, som to uhyrer som har slått pannen sam*
men i strid om makten i verden. Elven, den
lange smidige, den aldri hvilende, kommende
fra de veldige vidder, de uhyre skoger, og fjor*
den, tungt sigende inn fra det endeløse hav.
Fjorden, med all havets tyngde i sig, viker ikke,
tar endelig elven likesom på sin nakke, løfter
den, og siger lenger og lenger innover, bærende
elven på sin brede rygg, fyller oset, og skyller
inn over den fine sand i fjæren og op til båt*
naustene, og legger en rad av mangefarvede
maneter langs stranden. Som store uthvelvede
øine glaner de i vannskorpen, som er fjorden et
tusenøiet uhyre som ligger og stirrer inn over
landet.
Da er de to piker veket tilbake for floen, lang*
somt, skritt for skritt, gått et skritt baklengs
hver gang floen nådde op til tøffelsnutene, og
såler og heler begynte å synke ned gjennem
den våte sand.
Og mellem hver gang de vek har de stått en
stund og moret sig med å kaste små, flate
stener ut over oset, bøiet sig, siktet og kastet,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
