Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - IV. Oplysningsfilosofien - 2. Filosofien i Frankrike i oplysningstiden. De Montesquieu, Voltaire, Jean Jaques Rousseau, Condillac, La Mettrie, Helvetius, Holbach
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
2. filosofien i frankrike i oplysningstiden 69
den enkelte. Det aler op de onde egenskaper: selvelsk og
skitten beregning.
Det gjelder om ikke å dømme efter det yttre, men å trenge
innenfor skallet med sitt syn, for å finne ut hvad som bor
under. Setter en sig fore å granske ut menneskets natur, så
skal en ikke hefte sig ved tanken, men akte på følelsen hos
det. De følelser som det er noe ved folder sig bare ut der
friheten rår. For frihetens goder har Rousseau funnet toner
som knapt noen før ham. Mektig kommer dette frem i hans
skrift Emil, om opdragelsen. En merker at R. har lært av
Locke. Men det meste har han øst av egen rike sjel.
Barnelivet er det blitt lettere å leve efter at Rousseau har talt de
smås sak. Sterkt og djervt slår R. fast, at barn må få utvikle
sig ut fra sine egne forutsetninger. Altfor meget har
opdrageren hittil sett på den lille som en mindreutgave av et
voksenindivid. Dermed er man midt oppi det gamle system med å
legge hemsko på fantasi- og følelseslivet.
Samme frihetsmål måtte en etle for staten. Borgeren må
få igjen vissheten om sin frie rett. Det gis intet på jord eller
i himmel som binder borgeren til å holde på bestemte
politiske eller statsrettslige tilstander. Efter formen er det
offentlige liv fastsatt ved en overenskomst. Gjennem en stiltiende
eller åpent kungjort kontrakt har borgeren godkjent livet i
statssamfunnet. Det er hans rett å kontrollere, om de
regjerende holder sin del av overenskomsten. Suveræniteten kan
rettelig bare hvile hos folket. I det samtykker R. med
Alt-husius. Om alt går på skakke, kan folket gjøre forfatningen
om. Til folkeforsamlingens opgaver hører også den å tenke på
den materielle velferd for alle. Den skal gjennem lovgivningen
sørge for at ikke enkelte stender eller lag skaffer sig fordeler
til skade for andre; den skal holde øie med at motsetningene
i livsvilkårene blir jevnet ut. Gjennem folket får staten, som
bærer av almenviljen, tilmålt sig en ovstor makt. Men R.
vet om en inskrenkning, som setter grenser for den bindende
virkning hos alle kontrakter. Et menneske kan aldri helt gi
op sin frihet, bare såmeget av den, som lar sig forene med at
menneskerettighetene ennu blir ved makt. Dem kan en aldri
gi kjøp på, og ingen ta fra en.
Grunsetninger som disse blev merkeord i den franske revo-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
