- Project Runeberg -  Engelbrekt Engelbrektsson : historisk Fortælling i to Dele /
76

(1895) [MARC] Author: Carl Georg Starbäck With: Jenny Nyström-Stoopendaal
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

76 ENGELBREKT ENGELBREKTSSON.

sig op, og ligesom læste hun Tankerne i den arme Mands
Indre, sagde hun:

«Jeg er stærk nok, det har ingen Fare.»

Sagte lagde Belgsting sin Byrde paa den gamles Seng
og lod et Øieblik sin Haand hvile paa den besvimedes Hoved,
mens han bøiede sig ned over hende, ligesom vilde hans
skarpe Blik trænge gjennem Hjerneskallen og naa ind til det
Ondes inderste Rod.

Derefter vendte han sig til Konen, lagde sin Haand paa.
hendes Skuldre og sagde:

«Se til Belgstings Datter, Moder, og bed en Bøn for
hende!»

Hans Stemme var blød, næsten rørende, da han udtalte
denne Anmodning, men pludselig vendte han sig om.

«Engelbrekt, Engelbrekt,» hviskede hans Læber.

Saa gik han til Arnekrogen, hvor han havde stillet sin Stav;
greb den og gik uden at sige et Ord ud gjennem Stuedøren.

Taus fulgte gamle Elof ham, men Herman stod igjen,
ligesom fastnaglet til Gulvet. Han kunde paa længe ikke
rive sit Blik fra den dødsblege Kvinde med Kransen af Enebær
om sine skjønne Lokker.

«Skal da aldrig denne Gaade løses,» udbrød han og
tilføiede efter en Stunds Taushed, «og alligevel sætter jeg mit
Liv i Pant for min Fosterfader!»

Hverken han eller Konen, der saa til den syge, havde
mærket, at Døren var bleven aabnet, og at en høi-
voxen Dominikanermunk var traadt ind i Stuen. Munken
havde trukket Huen ned over Hovedet, saa man ikke kunde
skimte stort mere end et Par store lynende Øine og et strut-
tende graasprængt Skjæg, som bølgede ned over Brystet. Han

havde hørt Svendens Udraab, og han greb hans Haand og

trykkede den, idet han sagde:

«Rigtig, min Søn! Renere flyder ei Guldet fra Smelte-
digelen, end Engelbrekt staar ren for Gud og Mennesker. Er
det Guds Vilje, skal Gaaden nok løses her engang, og hvis
ikke, saa skal det ske deroppe!»

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:29:18 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/engelbrno/0082.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free