Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Alexander Seippel - Lars Eskeland - Olav Gullvaag - Olav Nygard - Peter Munheim
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
UNGE LANDSMÅLSLYRIKKERE 203
bred, den kunde ha trengt en alvorlig konsentrasjon og sonetteformen har
bundet dikteren slik at han er også kommet til å gjenta innholdet.
Også Lars Eskeland (f. 1867) tilhører en annen tid og en annen virk-
somhet, hans gjerning er knyttet til folkehøiskolen. Men han har også en
mangeartet litterær virksomhet bak sig, vesentlig av religiøs og pedagogisk
art. Han har skrevet dikte og prosa omkring bondereisningen og målsaken.
Nevnes kan «Dagsprett» (1926) og «Ungdom. Dikte i utvalg» (1926).
Olav Gullvaag (f. 1885) har snart under eget navn, snart under psevdo-
nymet «Kaare Gullveng» gitt ut romaner, skuespill og dikte. Her nevnes:
«Den gule marquis» (1915), «Ordet, drama» (1917), «Song i storm» (1918),
«Den longe notti» (1925), hans beste skuespill, «Hav-ørna» (1925) og «Fani-
tullen, dramatisk dikt» (1926). Men hans sterkeste innsats i norsk diktning er
den olsokskantaten som han vant første pris med i den konkurransen som
blev avholdt til 900-årsfestlighetene. «Heimferd» som kantaten heter, er
kanskje mere et kongekvad enn en kirkekantate, det er i alle fall den inn-
vending som er rettet mot den fra kirkelig hold; men den eier den store
linje og poetisk makt.
Olav Nygard (1884—1924) døde ung efter å ha gitt ut et par dikt-
samlinger, hvorav bare den siste nådde frem til et større publikum. Men
hans lyrikk er vedblitt å leve, hans navn er ikke utslettet, det har tvertimot
festnet sig i folks bevissthet og er et av de kjæreste landsmålslyrikken har.
Han debuterte med diktsamlingen «Flodmål» (1913) efterfulgt av «Runemål»
(1914) og «Kvæde» (1915). Men det er til diktsamlingen «Ved vebande»
som kom i 1923, at hans navn er særlig knyttet. Den er fylt av en stille og
mild tone, her åpenbarer sig et sinn som er skygget av sykdom og dødsnær-
het og har stemt sin tone efter det, ikke bittert, men tankefullt, i følelse av
det vemodige ved livets rikdom og det store alvor som alltid var nær:
For kvart eit dagljost minne som hev glada
og ikkje let seg rope fram att meir,
der hev ein her av søte skuggar rada
seg yver tuftenn? kring dei gamle reir.
Det strøymer smil og engledraum til stada”
um dagen bar ei ætt av jord og leir.
Alt meir som skumre stig, det berre manar
fleir engleandlit fram der minna svanar.
Omkring 30-årene debuterte en rekke unge landsmålslyrikere — for unge
ennu til at man kan bestemme deres egenart, men talentfulle nok til at man
kan trekke op enkelte trekk. Den eldste av dem er Peter Munheim (f. 1891),
men han er samtidig den som er utydeligst i konturene, det er i hans lyrikk
for meget almindelig som må overvinnes før han når frem til sig selv. Han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
