Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Aksel Sandemose
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
122 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
mere efter deres indre liv, når han ikke hadde det over sig å skulle ha
fortalt en avgjørende begivenhet og dens følger.
En ung sjøgutt, Espen Arnakke fra Jante, flykter fra den skuten pr
han lever et forpint og plaget liv. Han legger efter sig en billett om at
han har druknet sig, og så hopper han overbord og svømmer inn til Dead-
man”s Point, går iland og kommer til Misery Harbor. Der er det han dreper
en mann, John Wakefield, en kjempe. Espen beundrer ham, føler sig
ydmyg og ydmyget, elsker ham. I en artikkel «Kjærlighet og hat» (Edda,
hefte 2 1933) forteller Trygve Braatøy, og anfører Sandemose selv som
kilde, at «i det oprinnelige manuskript berettes det at Espen en gang for-
søker å gi Store John et kjærtegn,» — men at det blev strøket efter en
venns råd. Men selv uten denne bemerkning er det tydelig nok at Espen
balanserer på stram linje mellem hat og kjærlighet — at hans følelse for
Store John er en slags beundrende og misunnelig forelskelse, og reaksjonen
må bli overveldende sterk når Store John tar den piken Espen elsker like
for øinene på ham, likesom sletter ham ut, han er intet. Her er en dobbelt
skuffelse, et dobbelt tap. — Efter drapet reiser han videre til Kanada,
hvor han blir jordarbeider og farmer, og den videre beretning forteller om
hvordan Espen kjemper med mordets mareritt, overvinner — i alle fall
delvis — usikkerheten, blir menneske, — det vil igjen si, han kan opta hele
sitt liv til fornyet granskning og bekjennelse, han kan belyse alle mulige
tydelige og hemmelige årsaker som førte ham til drapet i Misery Harbor.
Det blir «En flyktning krysser sitt spor». Det er en bok på 452 sider
delt op i en vrimmel av korte avsnitt. Selve formen, som i første øieblikk
virker kaotisk, er vesentlig sett den rette, den følger idéassosiasjonene, og
fremstillingen må bli sprangvis, ofte i sprang tilbake, mennesket som min-
nes, kan ikke, og ofte nok tør ikke, rykke systematisk frem. Dessuten er
ofte et minne først tydelig fremkalt og avklaret av senere begivenheter
og får først sin belysning som motiv når det gjenoptas senere. Det som
er bokens formelle svakhet, er at den i den senere halvdel ikke er nok
kunstnerisk bearbeidet, det blir for bredt, for langt, for omstendelig, særlig
da resonnementene, som heller ikke alltid er helt avklaret. Men ellers er
det sikkert nok en av de merkeligste og merkverdigste bøker vår litteratur
eier, fantastisk synsk, skrevet med en fanatisk vilje til å trenge til bunns,
til å bekjenne sitt innerste indre. Naturligvis må det i en slik bok bli en
del selvbedrag, ellers var den ikke skrevet av et menneske. Enkelte har
pekt på skildringen av faren, at denne er rykket ut av Jante-miljøet og
er idealisert. Men man kan heller ikke se bort fra at han var slik Espen
skildrer ham, og at det er leseren som ikke er smidig nok til å komme
bort fra en forutdannet opfatning av hvordan en far i Jante må være.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
