Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Helge Krog
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
116 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
unge læge Cecilie Darre, samler sitt sinn og sin vilje om det at hun vil ha
sitt barn som ugift, alene, ha det i glede, tross alt det kan koste henne.
(Et spørsmål som ikke berøres i skuespillet er hvilke selvstendige rettig-
heter barnet har, dets stilling drøftes ikke). Cecilie er ikke bare tidstypisk,
hun er overhodet typen på kvinner i kamp, for det hos kvinnene som er
«underveis» — både i det de kommer fra og i det de går til. Hvorvidt
Cecilie og skuespillet har noe med matriarkatet å gjøre, er ganske uvesent-
lig, det handler om kvinnens kamp for frigjørelse. Cecilie har nok i sig
selv (og sitt barn som en del av sig selv), og som skuespillet utvikler sig
til en kamp mot hjemmet, som hun er glad i og som hun trodde skulde
forstå henne (særlig faren), videre til kamp mot barnets far og mot den
revolusjonære fører som står henne så nær, forstår hun at her gjelder det
mere enn et enkelt-tilfelle, — at veien underveis er bort fra foreldre, fra
hjem, fra ekteskap, fra parti, — til det å være sig selv som menneske, som
kvinne. Det er rikelig leilighet til å diskutere problemet, det er heftig følt
og oplevd i skuespillet gjennem den sterke oplevelse av hovedpersonen.
Men det er ikke fyldestgjørende gjennemtenkt hverken når det gjelder
farens stilling og slett ikke barnets, som av morens holdning tvinges inn i
en form for ufrihet. Barnet opfattes som en eiendomsartikkel for moren,
som hun har rett til å råde over. Men dramatisk og menneskelig er det
en styrke at Cecilie står så sterkt og ensidig på det hun synes er sannheten
for sig selv, og at forfatteren støtter henne heftig. Hovedpersonen er op-
fattet med lidenskap og kjærlighet, ja med en tillit som er sjelden hos
Krog, og det gjør henne rik og verdifull for oss også, — ganske uansett
om vi deler hennes meninger.
Videre har Krog skrevet en del societetslystspill og det er de som har
skapt hans største suksesser på teatrene. «På solsiden» (1927) virker litt
tynt, men har så ubetinget scenetekke med sin sommerlige og lette replik-
ker. En meget fornøielig og velformet liten komedie er «Blåpapiret» (1928).
Større dimensjoner er det i «Treklang» (1933), tre enaktere om de samme
personer, de er likesom ringer som er trædd inn i hverandre, handlingen
løper ut i ringen og inn i den neste. Slik avsluttes den egentlig aldri, like-
som i «Konkylien» løper den stadig ut i en cirkel og alltid videre. Den
første av enakterne har likefrem dette til emne og heter også «Cirkelen».
Den siste er en Anathol-situasjon, begge er de vittige, fulle av gode replik-
ker og erotisk esprit. Men i det midterste skuespill «Hvem vet —» er
det alvor under spøken. Den er noe av det fineste og dramatisk sett noe
av det beste Krog har gjort. Det er et erotisk spill hvori den ene part,
Agnete, opdager at hun er kommet til å elske den annen part, Emil, ster-
kere enn han henne, ja alvorligere enn det egentlig var forutsetningen for
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
