Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigurd Christiansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
62 DET TYVENDE ÄRHUNDRE
åpenbarer de da sine karaktersvakheter i forbindelse med sin trosutøvelse.
Det er troen som bestemmer deres livs holdning, og i livets største på-
kjenning viser det sig at det er deres trosvilje som redder dem fra åndelig
undergang. Av alle norske forfattere er sikkert Christiansen den som dypest
har forstått mentaliteten i norsk protestantisk religiøsitet slik den åpen-
barer sig i våre småbyer. Hykleren er ikke her den som lever tilfreds i
sitt hykleri, tvert imot, han lever i sitt hykleri som i en lidelse, og til slutt
velger han å gå ydmykelsens gang. For ganske visst, disse mennesker lever
i en snever verden og utenfor de store befriende åndelige bevegelser, men
de har en usvikelig sikker følelse for rett og urett, for sannhet og løgn,
for skyld og straff. Om grensen mellem rett og urett, om skyld og straff
handler Christiansens forfatterskap fra første bok til den siste. Og den
enkle småborger i hans verden har ut fra sitt religiøst-moralske livssyn en
til det ytterste sårbar følelse av rett, av skyld, og en likefrem synsk evne
til å finne veien til opreisning gjennem straff og lidelse. Det begynner
allerede i debutboken, «Seieren» (1915), hvor Marcus Ebel, som har satt
ild på et vareskur med den følge at ilden brer sig og hans barn også
brenner inne, vinner — her ennu litt for lettvint — opreisning og fred
gjennem tilståelse og ydmykelse. Her er ennu fordelingen av skyld og straff
mild og forsonlig. Da han senere i trilogien tar op det samme problem,
må Martin Lauritzen med mindre brøde gå en langt tyngre botsgang, men
til gjengjeld overbevises vi helt om hans opreisning.
I denne småbyverden hvor det er dype vanne under stillheten, hvor
skyld og straff, men også soning er ubønnhørlig innvevd i menneskenes
liv, stiller han så sine «helter», de unge menn som bryter ut av miljøet
og går veier som fører ut over småbyens grenser. Det er Thomas Hergel
i romanen av samme navn (1917), dikteren Torkild Gren i «Vort eget liv»
(1919) og «Ved Golgatha» (1920) og fremfor alt maleren Helge Gran i
trilogien «Inngangen», «Sverdene» og «Riket» (1925, 1927 og 1929), Christi-
ansens ypperste verk. Også «Blodet» (1923), en meget svak roman, berører
de samme emner.
Hadde nu disse bøker vært typiske for norsk litteratur, vilde de unge
menn ha brutt helt med småbyen og dens ånd og blitt «europeere», eller
de vilde ha vendt tilbake som forliste eksistenser som kanskje omvendte
sig i svakhet og håpløshet. Men i Christiansens verden går det helt ander-
ledes for sig. Kaller man denne småbyverden av religiøs tro og moralske
krav for et åk, går den unge mann til slutt mere eller mindre frivillig,
ofte som var det en hemmelig ubønnhørlig vilje som tvang ham, inn under
dette åket; men de går der til befrielse. De går ikke til noen ytre om-
vendelse, de deler ikke småmenighetens dogmetro, her er intet til opbyg-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
