Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
200 NITTIÄRENE
turhistoriske arbeide «Det nittende Aarhundredes Kulturkamp i Norge»
(1905), hvor han klart og konsekvent fremhever embedsmanns-kulturens
betydning for det norske folks utvikling og gir en sterkt beundrende skild-
ring av Schweigaard som den mann i norsk åndsliv som han føler sig
sterkest dradd mot. På en avhandling om Gustave Flaubert tok han doktor-
graden i 1902.
Men han hadde ikke som man skulde tro, sagt skjønnlitteraturen far-
vel. En liten novellesamling «I unge Aar» (1905) vakte ingen opmerksom-
het, skjønt den er eiendommelig og verdifull og røber det nye opkomme
i hans sinn. Men i 1909 kom den merkelige selvbekjennelse og tids-
skildring «Et Liv», et dokument om 90-årene, rystende og gripende i sin
ærlighet og åpenhet, skrevet med en intens styrke. Kunstnerisk høiest står
de avsnitt som forteller om Hans Heigaards unge studenterdager og hans
første sammenstøt med virkeligheten. I denne bok, som handler om
opløsning og forfall, merker man den samme kulturopfatning som i av-
handlingene, den samme beundring for embedsmennenes innsats i norsk
kulturliv, og den dype hjemmekjærhet som skulde bære de fleste av hans
senere halvt dikteriske, halvt kulturhistoriske arbeider.
Hjalmar Christensen var vestlending med liv og sjel. Det stykke jord
som for ham var det dyrebareste, var slektsgården Skei i Førde i Sunn-
fjord, og Sunnfjordsnaturen var ham kjærere enn noen annen. Men slekten
har like sterke forbindelser i Sogn, og forholdene i Sogn og Sunnfjord er
det som omhandles i hans romaner.
Den første av dem, den som slo fast hans stilling til publikum, var
den gode beretning «Fogedgaarden. Av en Bygds Historie» (1911), som i
en rekke billeder, som til dels var holdt sterkt inn til den historiske virke-
lighet, skildret familiene og livet på en gammel vestlandsk fogedgård,
nærmere bestemt fogedgården i Førde, fra 1840-årene og utover. Ikke
alle billeder var like gode, men som helhet gav boken en fortrinlig
skildring av embedsmennenes liv gjennem skiftende tider, den var skrevet
ut fra en varm kjærlighet til bygden og i en klar og fast stil. Efter en
rent skjønnlitterær fortelling «Brødrene» (1912), fulgte den store roman
«Den gamle Bygd og den nye» (1913—14), skildrende hvordan industrien
rykker inn i en vestlandsbygd, anskuelig fortalt, men ikke dyptgående
i sin fremstilling. Romanen har han senere omskrevet til et skuespill som
gjorde adskillig lykke ved opførelsen. «Far og Søn» (1915) er igjen en
fortelling, temmelig svak, men derefter fulgte de bredt anlagte kultur-
historiske skildringer i romanform om forhold på Vestlandet omkring 1800
og utover, preget av kjærlighet til tiden, og av en livsopfatning som for-
kynner ethvert menneskes rett til å leve sitt eget liv efter sin egen vilje,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
