Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SIGBJØRN OBSTFELDER 143
uttrykk i musikken, mere enn i dikt-
ningen, som han ennu ikke følte sig
herre over, fordi han ikke kunde få
ordene til å uttrykke og dekke fø-
lelsene.
Våren 1890 reiste Obstfelder som
hadde utdannet sig som tekniker, til
Amerika. Det blev til ulykke for ham.
Det stride liv derover gav ham et
HELMSKRINGLAN —
- Sigbjørnus,
professor titerarum et bisborinrun Soflandaram vuiversitatis Christiahi I
knekk, legemlig og åndelig. Ensomhet Fogo.
og sykdom øket angsten i ham til for- uk
JD per rå 9 ad me G
tvilelse. Musikken var hans eneste en
trøst og hjelp, og ennu da han høsten
1891 kom tilbake til Norge, var det
hans mening å utdanne sig som musi-
ker. Men han var for opspilt av ner-
vøsitet, av våkne netter, av dødsangst,
til å ha krefter til det anspennende ar-
Christianiæ.
Joannis Bjøroseadin yy.
beide det vilde være. Han var uten ar-
beidsevne i disse år, grepet av skrekk
som han var over sin egen underlighet
Titelbladet av Obstfelders første bok.
og over muligheten av at han skulde
komme til å dele brorens skjebne. I disse år begynte hans omflakkende
liv, han var alltid på vandring, aldri med noe bestemt mål, den ene dag
kunde han fatte en beslutning om å reise dit eller dit for så å ombestemme
sig på jernbanestasjonen. Han tålte ikke mennesker, var angst for sine
omgivelser, var han blitt kjent et sted, søkte han straks videre. Alt hvad
han i denne tid skriver, som de merkelige og uhyggelige prosadikte om
angsten, «Byen» og «Den forladte», og en del andre dikte, er preget av
sinnets sykelige overspenthet. Hele verden, alle mennesker synes ham van-
vittig. For denne sin flakkende syke angst har han gitt det fullkomne
kunstneriske uttrykk i «Navnløs»:
Mørkets taage sænker sig over trær, over sjæle.
Løvet har ingen farver, græsset intet grønt.
Men i taagen daler lydløst sorte blade,
og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs,
og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt,
og gjemmer i de myge hænder en ræds øine,
og ingen uden Gud hører hans saare hulken,
og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
