Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
68 ÅTTI-ÄRENE
urokkelige sannhet, et evangelium som bare
var å tro på, videre kunde ikke menneske-
ånden nå. Naturalismen tiltalte hans natur,
som særlig så de grove og tydelige linjer
og de brutale sammenstøt. Hvad som grep
ham i utviklingslæren, var teorien om det
naturlige utvalg som resultatet av en kamp
hvori den grovere og sterkere art seiret
og utryddet den finere og svakere. Gabriel
Finne var grunn i sin tenkning, hans viden
var overfladisk og ensidig, han blev grepet
og overmannet av det første sterke, men
løse inntrykk av tidens idéer, og kom siden
aldri til å sette sig grundig inn i dem. Ut
fra det første voldsomme stemningsinntrykk
er det at han skriver sine bøker, som virker
overfladiske i sin tenkning, ukunstnerisk i
sin form, men bæres for en del oppe av
brutal kraft og stundom også av intensitet
i stemning og følelse.
Gabriel Finne var født i Bergen. Kårene
i hjemmet var små, det vrimlet av barn
og forholdene var ikke alltid de letteste.
Hans opposisjonslyst, hans trang til å stille
sig utenfor viste sig alt i skoledagene, han
kunde ha en brutal og selvsikker måte å
Gabriel Finne i gutteårene.
optre på, skjønt han i sitt sinn hverken
var sterk eller hård, og skjønt han hele livet igjennem bevarte ved siden
av sin selvbevisste form megen naivitet. Som student kom han straks
inn i litterære kretser, sluttet sig til bohemen og fant i naturalismen sitt
program. Hele den eldre diktning forkastet han, Strindberg er tidens
store ånd og <«Tjånstekvinnans Son» dens ypperste bok. Slik skulde
diktningen være, hensynsløst selvbekjennende. I sedelighetsdebatten del-
tok han med iver som forkynner av den fri kjærlighet. «Nei,» skriver
han i et brev, «la os gaa ut fra at vi er dyr — om end mulig anlagt
for en stor aandelig utvikling, saa falder alle sedelighetsgriller bort av
sig selv.»
Mere av foragt for alt det han vilde omstyrte, enn av tro på noen
ny tid, men aller mest av de bitre barndoms- og ungdomsminner, er hans
diktning preget. Noen stor dikter blev han aldri, han savnet fantasi,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
