- Project Runeberg -  Illustrert norsk litteraturhistorie / 5. Åtti- og nittiårene /
59

(1934-1935) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

NILS COLLETT VOGT 59

eier en ny styrke, ro og rikere følelse, det er mindre oprør i den; de
hjemlige naturstemninger preger den sterkt og skaper billeder som det
storladne «Norsk Landskap» og det deilige «April i Vestre Aker» hvori
han bekjenner hvor dypt hans sinn er bundet til norsk vår og hvor sterkt
han føler sig beslektet med Wergelands følelsesliv:

I solbakken laa han Vær hilset av hjerte,

med hvilende aasyn, du guldblomst, som flammer
med skuende øine med bud fra min fortid,

og haand under kind... dens helter og ham,

Der silret en vaarbæk, som baade var lerke

der dirret en lerke, og vaarbæk i landet,

en løvetand flammet som altid bar vinger

sig ind i hans sind. og aldrig blev tam!

Og i minnene er det ennu ikke bitterhet, men eftertanke, dugget av
vemod, som i diktet «Mai». Men allerede i neste samling «Det dyre Brød»
(1900) er klangen igjen heftigere, mennene blodigere, smerten mere op-
revet. Uavlatelig vender han tilbake til de voldsomme ungdomsår, til kam-
pen og hjemløsheten og oprøret, og gjennem stridsfølelsens stolthet føles
nu også gru over hvad kampen kostet. Det er uhygge i slutningsbilledet
i diktet «Gabriel Finne»:

Men der i gravkapellet nu jeg stod,

hvor præstemanden, hykler eller kristen,
med dommermine talte strengt til kisten,
det var som strøk et saltpust mig imot,
som hørte havet jeg en raakold kvæld

slaa dønnende og tungt mot bare fjeld,
mens vidt fra land et maakeskrik i rummet
foruten gjenlydsbølger brat forstummet —

En veirslaat maakes hæst forrevne skrik.

Og i det merkelige dikt «Sjøfugl», som står i nær forbindelse med
skuespillet «De skadeskudte», har han skildret de tapende i striden:

Nu mørkner langsomt det over hav; Hvem er det vel som vort kjølvandsspor
alt bølgernes topper stiger trutt følger til sidste ende?

som hvite vinger av mørket frem, De tapendes hær! Jeg visste det nok,
mens rundt mig saa hæst det skriker. dens røster jeg skulde kjende.

Helt menneskelige paa jord de var,
og derfor har mange gange,

mest dog i storm, deres nødsskrik lydt
som truende seierssange.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:18:50 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/elster/5/0061.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free