- Project Runeberg -  Illustrert norsk litteraturhistorie / 5. Åtti- og nittiårene /
46

(1934-1935) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

46 ÄÅTTI-ARENE

med sin besynderlige blanding av kulde og dyp varme, av knapp avvisende
kjølighet og lidenskap og lyrisk vrede. Han kan være krass, utfordrende,
brutalt åpen, og samtidig er det noe følsomt, tilbaketrukkent og nærtagende
ved ham. Han kan på en egen knapp mandig og usentimental måte være
uten hensyn, likefrem grusom, renslig og enkelt grusom, og hans hån og
spott kan være uten nåde. Men han eier også tro, begeistring, han vet
også det han stoler på, er varm for, ærlig og åpent og stundom ennogså
naivt. Det han beundrer er den enkle, frasefri, omsvøpsløse mannshandling,
hvis indre kraft er tro og tillit — ikke omtanke og beregning. Ingen har
som han spottet over hjemlig politikk og hjemlige utslag av fedrelands-
følelse, ingen har slik fraskrevet motstanderne heder og ære. Men han er
i sitt hjerte en brennende patriot, og det kan slå en begeistringens varme
gjennem all hans kjølighet. Og han som har skrevet så mange bitre og
sørgmodige ord om menneskehjertets følelse, bærer i sitt sinn en usvikelig
tro på lidenskapens betydning, på kjærligheten. Ikke på at den er en
lykkelig følelse, ikke på at den kan verne og bygge hjem og trygge familie,
ikke på at den kan binde to uløselig sammen gjennem et helt liv. Alt
dette gider han ikke skjenke en tanke. Men det tror han på, at den i de
store stunder kan eie den lidenskap, den ild, som gjør at livet allikevel
er verdt å leve.

Heibergs egentlige debut fant sted med «Tante Ulrikke» (1884), det
skuespill hvormed han innleder sine satiriske dramaer. Dette varme skue-
spill forkynner hvor stort og stolt det er å være sig selv helt ut, efter
det dypeste og sanneste i ens sinn, — slik at det ikke gjør noe at en er
ensom og latterlig, slik at en tåler alt, lidelse og forhånelse og gleders forlis.
I dette skuespill er de sterkest tegnet som har Heibergs sympati, Tante
Ulrikke — hvortil Aasta Hansteen gav modellen — og den unge pike
Helene, og de ord er de sterkeste, som er forkynnende og begeistret:

«Om man saa bare en eneste gang har lagt øret til jorden og hørt
den dumpe lyd av millionernes marsj og fanernes knitrende slag i luften.
I spissen gaar genierne — og saa et uendelig tog av fattige og ulykkelige.
Retfærdighet, roper førerne. Retfærdighet, retfærdighet toner det som
sang over hele hæren — og de faar, de tar retfærdighet. Kan man høre
slik sang naar man lytter, da lar man dem gjerne le, da staar man gjerne
paa sin forpost og fryser, da er man gjerne gal og rar og halvtomset og
lar de andre være kloke; — jeg har hørt slik sang, og hun har hørt, og
vi smiler av de kloke, vi ynker dem.»

I sin form var «Tante Ulrikke» ennu ikke helt særpreget av Gunnar
Heiberg. Satiren hadde mange forbindelser med den eldre, Ibsens og
Kiellands. Mest typisk utformet i det som skulde bli Heibergs stil, var

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:18:50 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/elster/5/0048.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free