Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
132 DE STORE DIKTERE
som resonnerer i hovedpersonens sted. Karakteristisk er i så henseende
Arnes lange og dårlige monolog om «feighed». Men i «Synnøve Solbakken»
går fortellingen fra handling til handling og stanser bare op i enkelte
malende billeder. De fortettede setninger er tunge av innhold, stundom av
mere enn de kan bære. Han arbeider i utpreget grad med hovedsetninger,
bisetningene er av den art at de løftes med av hovedsetningen. De ut-
smykkende bisetninger som så ofte kan bli de vesentlige i den lyrisk-for-
tellende stil, er ham fremmede.
Karakteristikken gis nesten alltid direkte, gjennem handling, og re-
plikk, ganske som i sagaen og eventyret. Hvor naturlig dette faller ham,
viser sig deri, at hvor han skal fortelle om et menneske, blir han gjerne
vidløftig og usikker. Replikkene er sterke, knappe, de gjemmer og røber,
gir sjelden helt ut, men holdes tilbake, hvorved de får dybde og under-
klang. De er som hele hans fortellerstil sterkt muntlig. Det knappe og
antydende er særkjenne for hans stil, og de mennesker lykkes ham best, som
av natur er tilknappet og fåmælt. Sæmund er den best gjennemførte men-
neskeskildring i «Synnøve Solbakken». Det knappe og antydende kan gi
levende billeder av bipersonene, som Marit Nordhoug i «Synnøve Sol-
bakken» og Baard i «Arne», og det kan skape et helt mesterverk som den
lille fortelling «Faderen».
Det som skiller Bjørnsons fortellinger fra saga og eventyr er det lyriske
og det moraliserende. Lyrikken kan endog gro helt over det episke som
avsnittsvis i «Arne» hvis stil ikke står på høide med den i «Synnøve Sol-
bakken». Det er også lyrikken som slår over i den bundne form, til dikte
som stundom feller sig inn i beretningen med en naturlig folkelig tone,
men som også kan falle utenfor som ren Bjørnsonsk poesi. Men lyrikken
er et kunstnerisk personlig uttrykksmiddel for Bjørnson, det er et tilskudd
til hans folkelige fortellermåte slik at den utgjør en ekte bestanddel av
den. Langt verre er det med de forklarende og moraliserende innskudd.
Det er ikke så mange av dem i bondefortellingene som i hans nutids-
fortellinger, hvor de kan virke ganske ødeleggende. Men de er mange nok
hvor de skal forklare og redegjøre for bondens liv. Da rykkes man ut av
stemningen og sammenhengen, fortellingens tråder opløses, og man får en
overflødig betraktning i stedet.
Det har ofte vært sagt at Bjørnsons fortellinger ikke virker ekte, de
gir bønder i søndagsklær, ikke slik de lever sin hverdag. Det er en ganske
tåpelig innvending. Det sier ikke annet enn at Bjørnson i 1860-årene ikke
skrev realistisk som det gjøres i våre dager. Spørsmålet er naturligvis om
Bjørnson følte sannferdig og ekte og gjengav sine følelser sant og ekte i
sin tids stil eller om det bare er efterligning, en utenforståendes romantiske
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
