Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
112 DE STORE DIKTERE
EE , Borkman hadde de store mål: «Alle
magtens kilder i dette land vilde jeg gøre
mig underdanige. Alt, hvad jord og fjeld
og skog og hav rummed af rigdomme —
det vilde jeg underlægge mig og skabe
herredømme for mig selv og derigjennem
velvære for de mange, mange tusend
andre.» Og for å nå dette mål begår han
to forbrytelser, den ene hvorfor loven og
verden dømmer ham, bedrageriet som
skaffer ham fengsel og ødelegger hans
ytre liv, og den annen, for hvilken det
ingen tilgivelse er, offeret av sin kjærlig-
het, det at han opgir den han elsker
for å nå frem til makten. Det er det
som feller ham. Det er dommen over den
som ofrer livet for et aldri så stort mål
eller kall.
Gjennem all sin diktning, helt fra
han skrev dikt som <«Spillemænd», og
Henrik Ibsens statue i Oslo. Reist 1. sept.
1899. Modellert av Stephan Sinding. «Bergmanden» har det problem be-
skjeftiget ham, forholdet mellem liv og
diktning. Og om det skulde også hans siste drama handle. Det er
umulig å avgjøre hvor dype røtter i hans liv disse tanker har hatt, om
det er et bestemt offer som har naget ham. Det er lite som tyder på det.
Men dype røtter i hans tankeliv og følelse har det hatt, en livslengsel må
det ha vært i ham, som han ikke har fått tilfredsstillet, han må tross sin
urokkelige tro på sin opgaves storhet og betydning ha følt det som har han
ofret det sitt liv, og til slutt med bitterhet spurt om selv hans opgave var
et så dyrt offer verd. Ellers kunde han umulig selv nu i sin høie alder-
dom tale om det med slik dirrende bevegelse, så dyp bitterhet, så smertelig
vemod. Nu han er gammel, roper han på livet som er tapt.
En dramatisk epilog kaller Ibsen sitt siste drama, «Når vi døde våg-
ner» (1899). Ingen kan vite om han også mente med dette skuespill å
avslutte sin dikteriske virksomhet. Men det kom til å stå som epilog for
all hans diktning — en epilog av den merkelige, iherdige og uforferdede
grubler, som aldri vek tilbake for redselen ved et resultat, og som efter
å ha ofret livet for kunsten sluttet med å forkaste sitt offer.
Det som gir den største smerte under denne epilog er den tanke som
han kretser om: Vilde, om han hadde levd livet i handling og ikke isolert
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
