Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HENRIK IBSEN 85
Ånden er karrig og naturen ødsel.
Det er dyrt at bøde med livet for sin fødsel. —
Jeg vil opad, højt, på den bratteste tinde;
jeg vil endnu engang se solen rinde,
stirre mig træt på det lovede land,
se at få snedyngen over mig kavet;
de kan skrive derover: «her er ingen begravet»;
og bagefter, — siden —! lad det gå, som det kan.
Men det menneske som så følsomt selvironisk kan felle dommen over
sig selv, — den fantast som kan holde «dommedag over sig selv», han har
frelsen i sitt eget indre — den frelse som muliggjøres ved en Solveigs
forbønn.
Fjerde akt er som bekjent diktets svakhet, det faller litt vanskelig å
gjenkjenne de tidligere akters Peer Gynt i den uappetittlige slavehandler
og rikmann. Lettest gjenkjennelig er han også her i fantasteriene, som i
det innfall å fruktbargjøre ørkenen og der realisere sin drøm om et konge-
rike, et Gyntiana. Det er ellers eiendommelig å iaktta hvordan tanker som
Ibsen tumlet med i de dager han brøt med den estetiske livsopfatning, nu
vrenges helt over i karikaturen. I «Kjærlighedens Komedie» utbryter Falk,
idet Ibsens ironi klinger under:
Skaf mig, om blot en månedstid på borg,
en kval, en knusende, en kæmpesorg,
så skal jeg synge livets jubel ud.
Og i «Kongsemnerne» sier Jagtgeir i samtalen med Skule — og denne
gang er det dypt alvor: «Jeg fik sorgens gave og så var jeg skald.»
Men i «Peer Gynt» har man tanken latterliggjort i en av scenene med
Anitra.
Peer Gynt (knæler) Men gør mig en hæftig sorg; —
det er sødt for elskende hjerter at lide!
Anitra. — — Men du bad om en sorg —
Peer Gynt (reiser sig) Ja, død og plage!
En voldsom, men kort — for en to-tre dage!
Aktens største svakhet er dens revymessige tidssatire, som nu er bleknet
og likegyldig og opløser den slik at lange stykker smuldres bort mellem
fingrene på en. Til gjengjeld eier femte akt en enestående og forunderlig
ironisk patos, en stemning av Peer Gynt hjemme igjen, i sus av gamle
minner, av hemmelighetsfulle toner fra furumoene, hvor det forbigangne
og forspilte møter ham. Og det hele dikt er sikkert et av de merkeligste i
moderne litteratur, vidunderlig fantasifullt, det rikeste norske dikterverk i
våre dager med sin forening av ironi, følsomhet og fantasi. Det har tråder
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
