Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
126 WERGELANDSTIDEN
snart bare igjen rollen som Wergelands motstander og som den mann
Camilla Collett elsket så ulykkelig.
Det er også meget i Welhavens diktning som er bleknet, det meste av
hans polemiske og av hans nasjonal-romantiske forfatterskap er blitt oss
fjernt. Den strenge akademiske form som samtiden beundret, er for oss
blitt en hindring for å komme ham riktig inn på livet. Han er en vanskelig
tilgjengelig dikter og det er hans ypperste og uforgjengeligste lyrikk som
er minst kjent. Det er hans personlige, hemmelig bekjennende, dype og
rene erindringspoesi som er det blivende i hans diktning. Her får man
sterke, varige og menneskelige inntrykk, her føler man smerten brenne,
hjertet banke, man kjenner lengselens varme slik den er strømmet over
i diktene. Her har ikke tiden kunnet kjølne, ikke avstanden svekke eller
blekne inntrykkene. Man ser et skjønt ansikt, hvis ro og harmoni er til-
kjempet gjennem lidelser, et levende og fornemt ansikt hvis drag av smerte
man ikke glemmer.
Welhavens foreldre var Johan Ernst Welhaven, prest ved St. Jørgens
hospital i Bergen, og Else Margrethe Cammermeyer. Slekten stammet op-
rinnelig fra Pommern. Gjennem Cammermeyerne var Welhaven forbundet
med Heibergene, og han var alltid stolt av å kalle sig Johan Ludvig Hei-
bergs «fætter>. Faren var livlig og elskverdig, hans sinn var lyst og åpent.
Han var kjent for å være veltalende, men samtiden fant ham litt affektert
naturlig i sine prekener, — det kan nu godt komme av det uvante i hans
form. Moren var myndig, klar og kjølig, intelligent og hovmodig.
Welhaven er født 22. desember 1807. Som gutt var han på engang
undselig og hovmodig, sky og utfordrende og støtende, tilbakeholden og
plutselig forsert lystig — egenskaper han bevarte hele livet igjennem.
Han var en vanskelig gutt, og faren hadde liten makt over ham, men
beundret ham over all måte. Han kalte ham et geni, men på skolen fikk
gutten annet å høre. Her var han ikke alene doven og uduelig, men også
en vill krabat, en evig forstyrrer, og selv hatet han skolen inderlig og op-
riktig. Han egnet sig ikke for å sitte på skolebenken sammen med de til-
feldige mange andre og være tvunget til å lære hvad der syntes ham like-
gyldig. Han var intet lesehode, regning og matematikk kunde han hele
sitt liv ikke begripe, og han vant aldri sans for systematisk kunnskaps-
tilegnelse. Han lærte det han vilde, på sin egen selvstendige måte, og blev
med årene en kunnskapsrik mann, men det tok tid, og det var ikke system
i det. På skolen fikk han like til det siste skoleår karakterer som 5 for
flid, 4 eller 6 for opførsel. Den eneste som var fornøid, og det stundom
med dype sukk, var Lyder Sagen, som til gjengjeld fikk stor, men farlig
innflytelse på ham. Han lærte Welhaven ikke alene å sverme for dansk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
