- Project Runeberg -  Illustrert norsk litteraturhistorie / 3. Wergelandstiden og det nasjonale gjennembrudd /
72

(1934-1935) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

72 WERGELANDSTIDEN

I uhyre lange, omstendelige og kjedelige vers skildrer Ohebiel de
fryktelige følger for jordlivet av kampen mellem ånden og dyret, hvor
kvinnedyret alltid er den sterkeste. I denne kamp vil til slutt Abiriel som
ånd gå til grunne. For at slekten og Abiriel skal reddes, er det nødvendig
at Abiriel «see i Qvinden sig selv (en Aand liig ham i Baand)»! Ohebiel
ofrer sig og stiger ned i Eva.

Diktet forteller nu de to menneskers liv og har her skjønne vers, som
skildringen av Adams og Evas første møte, dristige og sanseberuste elskovs-
ord. Den videre beretning — mnoe syndefall og utdrivelse av paradiset
finnes selvsagt ikke — følger Bibelens fremstilling med Kains og Abels
fødsel, Abels drap og Kains flukt. Adam som er besjelet av en tvilens ånd,
gjør sitt første oprør, den første synd fulgt av den første syndserkjennelse,
ledsaget av Messias” alltid tørre kommentarer. Ved den første synd er
mennesket begynt å kjenne sig selv og fornemme Abiriels kraft i sig.

Den senere beretning om mennesket, Adams og Evas død, Ohebiels og
Abiriels gjenforening som ånder, syndfloden o. s. v. har en stadig stigende
tendens til å bli en teologisk rasjonalistisk fortolkning av Bibelens frem-
stilling. Innimellem er der skjønne partier, men de må letes frem av
den uendelige strøm som skal bevise hvordan menneskene fornedres
og ydmykes av fyrstedømme og prestevelde. Menneskene glemmer under
sin vandring sitt slektskap med åndene, derfor mister de friheten og sann-
heten fordunkles for dem. Men samtidig skal dikteren bekrefte sin tro på
fremskrittet, på den fremadskridende utvikling. Det blir dunkelt og tåket.
Wergeland ser fremskrittet i en uklar himmellengsel; ganske visst er den
tidligere åndetilværelse glemt, men lengselen mot himmelen er igjen, som
et uophørlig sukk, en fortvilet skyldfølelse. Og de store ånder er da de
som sterkest finner uttrykk for lengselen, og som med sitt liv og sin lære
kan gi det store eksempel som kan føre tilbake til åndetilværelsen. Denne
ophevelse av dualismen i menneskesinnet kan bare skje gjennem kjærlig-
heten. Blandt disse store varslere hører Sokrates for hvem dog Wergeland
har følt mindre, og fremfor alt Platon i hvem han ser Jesu forløper.

«Mennesket» avsluttes med en veldig forkynnelse av en profet, be-
tegnet som «En Mand», som spår «Daggryet efter den Forvirrings-nat»,
frelsen fra Betlehem, Davids vugge.

Diktets tredje del «Messias» er dets svakeste. Den måtte stå og falle
med fremstillingen av Jesus; men det er ingen makt og kraft eller fantasi
i skildringen. Wergeland følger evangelienes fremstilling, slik han opfatter
den, — for ham er Jesus det fullkomne menneske. I ham er Abiriel og
Ohebiel forenet, men han har ingen personlig tidligere tilværelse. En
enkelt episode, historien om Rachel, er Wergelands egen diktning. Hans

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:18:12 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/elster/3/0074.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free