Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
18 WERGELANDSTIDEN
makten overalt. Frihetens forkjempere var forjaget fra sine land eller
bragt til taushet. Stolt og begeistret kunde Wergeland peke på at Norge
var noe nær Europas frieste land. Og da han spent følger julirevelusjonens
idéer på deres stormtog Europa over, er det med den svulmende følelse
av at Norge allerede hadde den frihet andre kjempet for. Hit kunde
spaniolen redde sig. Wergeland blev det befriede Europas sanger. Og hvor
megen frihet vi enn hadde, her var også plass for kamp, her trengtes også
idéer fra julirevolusjonen til å brenne ut gamle fordommer: embedsveldet
skulde styrtes, demokratiet for alvor innføres.
Slik stod Wergeland i tiden. Stor, blond, stridslysten. De nye idéers
mann, opdradd i det 18. århundres ånd. Med sinnet fylt av begeistring
for sagatiden, full av liv for samtiden, full av tro og tillit til fremtiden.
I ham er det historie. Men han er ikke hele tidens historie. Voldsomheten
i sammenstøtet kom av at de krefter som møtte Wergelands kraft også
hadde fremtiden i sig. Sammenstøtet var en nødvendighet for at norsk
kultur skulde få den fruktbarhet, så rikere tider kunde skapes og formes.
Karakteristisk for gjæringsstoffene i tiden er at Wergeland snart angripes
fordi han tilhører en svunnen tid, snart fordi han er for revolusjonær og
krever for mange reformer i et land som hadde overflod av frihet. Snart
angripes han fordi han til overmål dyrker det hjemlige og fortaper sig i
vadmelsklædd patriotisme, snart fordi han dyrker européiske åndsretnin-
ger. Minst av alt kunde motstanderne se hvordan hans ånd og virke bandt
sammen fortid og fremtid. Til gjengjeld kunde heller ikke han se at mot-
standerne gav nye impulser av verdi og tilførte utviklingen et stort og
nødvendig kulturelement.
Det norske samfund var et nybyggersamfund og i det trivdes Werge-
land — hadde bare ikke forholdene vært så små. Hvad han så, var at det
grodde i dette samfund, og hvad som var brutalt og uferdig heftet han sig
ikke ved, dels fordi hans hjertelag var slik at han følte sterkest det gode,
dels fordi det grove og plumpe ikke generte ham synderlig.
Men den annen ungdom som vokste op ved siden av den Wergelandske,
den var heller ikke til å spøke med. Den elsket også sitt fedreland og sitt
folk og vilde også en stor fremtid for det, men med andre midler, og så
fremfor alt med andre øine på nutiden. De vantrivdes i nybyggersamfundet.
For dem stod det slik at nu var Norge et fritt land, og folket hadde
all den politiske frihet som trengtes. Landet hadde en sterk grunnlov, som
også de vilde verge for. Det hadde en betryggende union, som heller ikke
de vilde skulde bre sig videre. Men man skulde få være fri for politikk
en stund. Hvad det nu gjaldt, var at landet vokste i kultur, blev en euro-
péisk stat. Og det ypperste kulturelle kjennetegn er kunsten. Men Norge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
