Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sen-middelalderen. 1300—1500 - Folkevisen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FOLKEVISEN 12%
De voks upp av deires grefti
dei fagre tvo liljeblomar;
dei krøktest i hop ivi kyrkjesvoli —
der stend dei kongjen til domar.
— åÅrolilja o. s. v.
Dyptgående og mangeartet i sin psykologi er ikke den norske folke-
vise. Det er her en tydelig tilbakegang, et tap av verdi sammenlignet med
menneskeskildringen i kvadene og ættesagaen. Det lå i visens art, i dens
bruk som dansevise at den ikke kunde hefte sig med en inngående sjele-
skildring. Men også i forhold til den danske folkevise står den norske
tilbake i menneskeskildringens rikdom. Den norske folkevise har en rekke
almindelige typer. Men ved siden av disse modige helter og unggutter og
disse skjønn-jomfruer uten særlig preg, er det også en rekke skikkelser
som virker hjemlige og som særlige norske typer. Mange av dem er blott
og bart slåsskjemper og skrythalser, andre raske idrettsmenn, menn som
Dalebu Jonsson, Heming unge, Ungan Ormålen, Kvikjesprakk. Av et
dypere sinn er Ivar Elison, som går i presteskole, men bryter ut for å
hevne sin far.
Sterkest åpner sinnene sig i kjærlighetsvisene, særlig kvinnenes. De
er sterke og hensynsløse i elskov, deres brudd på skikk og sedvane bringer
dem smerte og ulykke, men vi hører aldri de angrer. Folkevisen kjenner det
blide og ømme uttrykk for elskoven, det følsomme, som stundom kan nærme
sig det sentimentale. I «Bendik og Ärolilja» er hvert ord som et kjærtegn:
«Eg tikje so vent um ditt gule hår, Eg tikje so, når eg sit hjå deg,
som epli dei dryp på kviste — som eg sat uti solskin bjarte;
sæl er den som deg må få, når eg og du me skyljast åt,
gud bære den som skö misse!» då rivnar bå hug og hjarta.
— åÅrolilja, kvi søv’e du so lengje? Årolilja o. s. v.
«Eg tikje so, når eg sit hjå deg,
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du me finnast att,
då gleast bå hug og hjarta.»
Årolilja o. s. v.
Handlingen i folkevisen er sterk, ofte med blodig utgang, det er om
strid og drap og om ulykkesvanger elskov der fortelles. Men det er ikke
striden og drapene og den blodige utgang som gir visen dens hovedpreg,
men følelsen som ligger under, stemningen, skapt av motet, dristigheten og
kjærligheten. Handlingen forteller direkte, der springes fra begivenhet
til begivenhet, utvikling eller forklaring befatter visen sig ikke med. Vi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
