Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
191
Beks hær hadde nærmet sig til 20 meters avstand slynget vakten
alle sine håndgranater i et hurtig tempo og bragte den største for
virring Tblandt Ibrahim Beks folk. I samme øieblikk den siste hand
granat hvirvlet i Imften, kastet de fire sig på, sine hester og gal
loperte vekk uteri at fienden hadde sett hvor mange de var. Først
nu sendte Ibrahim Bek speiderpatruljer inn mot byen, mens hoved
styrken delte sig i to og rykket forsiktig fremover.
Efter de oplysninger vi samlet her og som delvis bygger på
samtaler med folk som seiv hadde vært med i Ibrahim Beks ferd,
men som hadde overgitt sig og slått sig ned i Tjobek, hadde
Ibrahim Bek planlagt først å sette sig fast i Tjobek og derpå
dele sin hær i to, en som drog vest og nordover og en øst og
nordover for å forenes ved Koktasj som skulde bli den nye resi
densby og hvorfra Stalinabad skulde ødelegges. Underveis skulde
man da slå ned all motstand, skyte alle kommunister og befri
befolkningen fra det bolsjeviske tyranni.
Det er uten tvil at de fleste av Ibrahim Beks folk virkelig
trodde at de vilde bli mottatt som befriere. Da de efterhånden
blev klar over at befolkningen hadde det motsatte syn, på deres
ferd, strakte store deler av Ibrahim Beks menige soldater våben
og gikk over på Sovjets side. Som vi allerede har hørt blev res
ten splittet og efterhånden fullstendig uskadeliggjort av de »røde
stekker».
Mens vi nu følger Ibrahim Beks fotspor støter vi ute i elve
leiet på en stor ny demning, vel to kilometer lang og med ut
spring fra sandstensfjellet på tadsjikisk side, der hvor Pjandsj
begynner å bre sig. Dette brede elveleiet hvor vi har foretatt
vår ferd over mot Afganistan er ikke eldre enn 1926. Før den
tid fløt Pjandsj dyp og sterk langs den afganske grense, men
noen iras fra fjellene i flomtiden fikk elven til å bryte ut av sitt
gamle leie, bre sig ut over de tadsjikiske marker på nordsiden,
for endelig å dele sig i en sydlig og nordlig arm. Demningen byg
ges for å regulere elven tilbake til sitt gamle leie, samtidig som
en: sluse slipper det nødvendige vann i det nordlige løp og gjør
det til en naturlig vanningskanal. For befolkningen i disse egne
er den lange solide stendemning med den sindrige sluseport et
teknisk vidunder. Men jeg vilde ikke tatt den med i denne skild
ring, hvis den ikke har en viss politsk betydning. Afganerne
hevder nemlig at den nordlige og nye del av Pjandsj nu er den
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
