Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
94
Roald Amundsen som han var
— Merk!
Wisting merket.
— Merk!
Da alle bordstykkene med flagg på var besørget, sa
Amundsen full av iver:
— Nå peiser vi på.
De tok innover igjen til depotet og greidde å slå
de to andre.
Alltid finner en i Amundsens bøker hans likeframme
og utvetydige anerkjennelse av en mann som gjør
godt arbeid. Intet under derfor at alle så villig fulgte
ham. Under en vanskelig oppstigning på sydpolsturen
sier han om Bjaaland:
— Det å gå foran hundene opp disse kneikene forsto
jeg var en forretning som Bjaaland kunne utføre
langt mer tilfredsstillende enn jeg, og jeg lot ham
få plassen.
Inntil søndagen den 26. november hadde det vært
ruskevær i samfulle fem døgn. Storm, sledene halvt
nedsnødde. Ingen begeistret for å ligge slik uvirk
somme. Nei, dette var for galt. Femte døgnet i teltet.
— Skal vi forsøk’n kanskje?
Selv sier Amundsen om hva der videre hendte:
Aldri før var forslaget framsatt, før det enstemmig
og under jubel var antatt. Når jeg tenker tilbake
på mine fire venner fra ferden mot syd, da ser jeg
dem gjerne for meg i skinnet av denne morgen. Alle
de egenskapene, jeg beundret høyest hos en mann, kom
ved den anledningen så klart fram i dagen: mot og
uforferdethet uten pral og store ord. Under spøk og
skjemt ble alt pakket sammen, og så — ut i stormen
Slike praktkarer, ja. Av samme støpningen som lede
ren. En gang holdt Wisting og Hassel på å seile ned
i en sprekk med sin slede. Amundsen var kommet
lenger enn de andre og fikk se de to liggende over
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
