Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
208
— de er forbi. De har kalt på henne og gjøglet med
henne lenge nok — hun har måttet kjempe mot
dem, mot blanke minner, som har prøvd å gjøre
dagen i dag grå for henne. Har tusket sig til glans
fra dem også — snart det ene, snart det andre.
Det skal være slutt. Så mangt i denne nye tiden
har vært hennes fiende! Hennes fiende, hvor hun
så møter det, om så i sine egne barn! For sig selv
er det hun har kjempet — se det, som det er! For
sig selv kjemper hvert eneste menneske, når det
kommer til det innerste og siste -—■ for gnisten i
oss kjemper vi, for det umistelige, som gir oss
livsrett på jorden! Alene? Er vi ikke alene alle
sammen? Og det er ikke ordene, som går mellem
oss, som løser oss fra ensomheten — å nei, de kan
ofte øke den de, så vi ikke engang skilner
hverandre lenger. Bakenom ordene er fellesskapet — i
gjerningene lever det — og i noget plutselig, i
glimt fra flammen: Du er av min slekt!
Hanna Mowitz åndet kort og hurtig. Hun tenkte
på sin far. Hun tenkte på Karen Tveten. På Elsa.
Hjertet arbeidet i henne, men sinnet var under
åpen himmel. Hun måtte gå sin egen vei. Hun
hadde en å svare for; sig selv. —
Da hun hadde låst sig inn i leiligheten, følte hun
på sig, at den var tom. Stillheten var så stor; her
var ikke mennesker; her var intet annet, som brøt
den, heller.
Fra stuen stod dørene åpne til de andre rummene.
Med et fort blikk sikret hun sig — klokken var
borte; soklen med statuetten stod der, den skulde stå.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
