Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
156
gang hadde hun prøvd å utforske grunnen; men
aldri kunde han gi nogen forklaring . . . Nå spurte
hun:
«Ikke for min skyld vel, Alv?»
«Nei da. Pur egoisme, mor. Jeg vil heller ha en
fredelig kveld ute i naturens skjød. Med dig altså
— det kommer jo ut på ett, fru Mowitz! —»
Og en fredelig kveld fikk de. Ikke et vindpust
rørte sig, der de satt ved et lite rundt bord like
nede ved stranden ute på den vakre halvøen. Et
stykke borte spilte et orkester — men det var høit
under himmeltaket, tonene fikk ikke makt med
rummet; dampskib drog forbi ute på fjorden,
bølgene fra dem nådde landet, og de kunde høre den
tine langelige lyden av sjø, som skyller over sand.
Hørte latter og glade røster inne mellem trærne
også, så lys speile sig i vannet og linjer av åser,
like lyseblå som hvelvet selv.
Ingen kunde falle bedre inn med en slik stund
enn Alv. Han så alt det vakre, som Hanna selv så
det — snakket litt og tidde litt — husket et vers
og sa det frem. All den lyse gleden, han siden han
var liten hadde latt skinne i hjemmet, kom så for
moren.
Og blikket hennes dvelte lykkelig ved den slanke
skikkelsen, der han satt vendt mot utsynet — håret
bølget så vakkert over den pene hodeformen, det
lå som en glans av måneskinn i det, profilen med
de lange mørke øienvippene og den bene nesen,
som gikk i ett med pannen, var næsten gresk; de
unge lebene hvilte så sorgløse mot hverandre. Så
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
