Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
47
henne selv hadde det vært det —. På
verdensstyrelsen hadde hun ikke forstått sig. Men så var der
plutselig ingen verdensstyring mer — så var det
ingen menn mer som visste beskjed. — Og
meningsløsheten og målløsheten nådde kvinnekallet også,
nådde margen i det og vilde smuldre den også. Sette
barn på jorden, sette barn inn til liv i en dødståke
— kunde det være «kall» ?
«Hanna. Hanna.» Hun mumlet sitt eget navn
halvhøit; men sinnet ropte det — kalte henne til
orden. Var det ikke henne som hadde sittet
der-inne i spisestuen for fjorten dager siden og talt til
barna om det deilige livet, de skulde tjene? Med
ett blev hun brennende rød. Hadde døtrene og
sønnene syntes hun snakket over sig? Hadde hun
sittet der og holdt skåltale for en avdød? — For et
lenge siden dødt og begravet liv? Var det borte,
alt det hun både som ung og moden kvinne hadde
erkjent var tilværelse? Drømmen og lengten —
viljen og motet — hadde det alt sammen endret
vesen i dem, som levde nå? Var det som Knut
engang sa, at først kom materien, så tanken. Er
ånden i oss avlet av støvet? Svimmel prøvde hun å
se inn i det — prøvde sanse meningen av sinn,
skapt og tilpasset av verdensbilledet dette siste
tiåret. Hun hadde den visst like innpå sig — hun
gikk visst hver dag og holdt sitt gamle avlegse
livssyn foran sig som et skjold, hun . . .
Med hendene tok hun op i sitt hete ansikt — som
kjente hun efter om det var der. Og da hun nådde
pannen, sluttet hun til omkring den. Det fikk være
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
