Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 5te kap. Kunstens psykologi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
315’
menneskelige, vet at han samler i sin sjel røinsler som også
andre har. Med dette er gitt, at et av kunstnerens fineste in*
stinkter er det som lar ham veire, hvor den menneskelige sym*
pati stikker. A få den til å bli virksom er et av de sterkeste
beviser på hans talent. Sympatiske, glade følelser vekkes hos
oss i særlig grad ved sådant som svarer til det en kunde kalle
vår grunnart, det som går på menneskelig skikkelse, menneskelig
personlighet og på menneskelig ferd. Men også på andre om*
råder ligger emnene åpne; geniet viser sig just i det, at en
kan vekke slumrende anlegg i menneskenaturen til å opfatte
nye emner med sympati. Med andre ord, kunsten er en op*
drager for slekten.
Optatt med sitt ideal, tenker kunstneren nærmest bare på
å finne en fast form for det billede han arbeider med i sitt
indre. Men bevisst eller ubevisst kommer attåt et socialt mål
for ham. Han trår efter å nå frem til sine artsfrender. Den
følelsesfulle bevegelse i hans indre vil han gi en sådan skik*
keise, at den kan opfattes med sanser og tanker; så på den
måten det som tok ham, det som fyllte hans hug, kan bli en
opleving også for andre. Ingen dikter er nøid med å låse sine
vers ned i skuffen; ingen maler slår sig tiltåls med å henge
sine billeder op i kjelderen. — Den samme trang, som får
kunstneren til å gi sitt ideal en form og dermed binde det
sjelelige billede fastere til medvitet, fører også til, at han prøver
å dra flere og flere andre inn i sine sinsrørelser og sitt stem*
ningsliv. Om det går for ham eller ikke, avhenger av, hvor
nær han med sine intensjoner kommer op til det man har kalt
kunstens sanne vesen. Den klassiske kunst så sin opgave i en
idealiseret, typisk almindeliggjøring av verdier, som hvert men*
neske var fortrolig med. Slektens historiske utvikling har ført
idealer fra det individuelle sjeleliv op på paralell høide, når
talen er om objektive kunstnormer.
Men i alle fall fører kunsten utover det rent individuelle
infall. På dette kan man prøve, om man står overfor en ekte
kunstnernatur. For er det tilfelle, så vil kunstneren med sin
tanke på sett og vis ha festet sig ved noe av almen natur, noe
med mer enn forbigående interesse. Man merker denne regel
allerede på de lavere trin, endnu mens kunstneren bare har sin
nærmeste omgang for øie. Men særlig gjør den sig gjeldende
der som livet har fått høiere former. Kunstneren føler sig da
overfor en idealt opfattet, ikke tilfeldig samling med tilskuere
og tilhørere. For hans øie svever en utvalgt flokk med men*
nesker som virkelig har en kunstnerisk målestokk, kunstskjøn*
nere. Den målestokk det således blir tale om er det ikke
godt å bestemme nærmere. Tildels blir den først skapt av
den samme kunst, som omvendt skulde prøves og verdsettes
ved dens hjelp.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
