Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 6te del. Specielle faktorer og vilkår ved åndslivets opbygning - 2net kap. Hukommelsen - a. Emnene i hukommelsens psykologi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
208
Mellem oplevingen og gjenvekkingen av intrykket ligger en
pause. Man glemmer tingen nogen tid.
a. Emnene i hukommelsens psykologi. Man taler om hu*
kommeise og så igjen om minne eller om erindring. Noen
grunforskjel er det ikke på disse begreper. Med minne mener
man gjerne den part av hukommelsen som fungerer på viljens
bud (sammenlign straks nedenfor den såkalte elektive hukom*
meise). Ordet erindring går på sådant som hørte til mitt per*
sonlige liv: Jeg vet med mig selv at jeg tar frem noe jeg tid*
ligere har erfaret \
I hovedsaken er det to måter hukommelsen ytrer sig på.
Den første form enser man vanlig ikke; det en gjør er ikke
forbundet med nogen anstrengelse. Vi husker noe uten at viljen
er med på den sak. Det meste av vår daglige ferd og vårt
vanlige resonnement har sitt underlag i en umiddelbar ureflek*
tert hukommelse. En mann går forbi universitetet i Oslo; idet
han passerer uret der, dreier han hode uvilkårlig tilside og, uten
at han tenker større over det, får han samtidig som en ir på
sig å skulle ta klokken op av lommen for å sammenligne tiden
med den på universitetets urskive. — En skal inn av en dør ;
uten å se sig for, løfter han hånden, bøier dørhanken ned . . .
det er jo det som skal til for å åpne døren. Slik er ens dag*
lige ferd og holdning de tusen ganger stemplet av at en har
sett, følt og gjort noe før. Denne form kunde en kalle den
automatiske hukommelse. Alt kommer av sig selv. Tankene eller
grepene av denne typen er som et rutineret tjenerskap som gjør
det som skal til uten å trenge specielle ordrer.
Overfor den står den andre formen. Den er det man vanlig
har for øie med hukommelsen som særegen evne. Denne gang
gjør sjelen et valg og drar sine emner frem med forsett. Hu*
kommeisen er elektiv, velgende. Ordet minne passer for denne
form av hukommelse. A minnes vil si: Tingen sitter i hodet,
så en kan ta den frem når en ønsker. Et gjævt minne drar frem
i tanken hvad det lyster. Et dårlig minne strever forgjeves med
å hale frem det en hadde foresatt sig å greie ut. — Psykologisk
er det ingen større skil på grunlaget for de to former. Ved
den elektive så godt som ved den automatiske hukommelse er
den naturlige sammenheng og foregang denne: Noget jeg har
oplevd eller opfattet skyter op i medvitet igjen. Men ved den
elektive hukommelse kommer noe nytt til. Man vil noe, vet
noe med sig selv. Man vil reproducere et bestemt utvalgt noe
av det man sitter inne med i sjelen.
1 Erindringen ledsages av en eiendommelig følelse av at det er riktig,
det en tenker. Forskjellig fra det som er noe inbillt eller som bare refererer
sig til noe en har tenkt på, melder erindringsbilledet sig fort og møieløst,
tydelig, med en viss fylle, rammet inn i slike tids* og romforestillinger som
gir ens jeg medvit dets ytre form.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
