Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 5te del. Den almindelige form for åndslivet - 1ste kap. Forestillinger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
178.
i tilfellet omspurte sansning) for å få liv i en forestilling. I
dette stykke er fantasien opfinsom. — Eksempler fra talens
psykologi: sier man ordet liten, så kommer lyden nokså svak.
Ordet blir gjerne uttalt med halvt lukkede lepper. Mens en
gaper og bruker tonetrykk ved ordet stor . . og — noe høist
merkelig:. Mens en likesom ruller taleverktøiet sammen når en
nevner slike ord som stutt og smått, løfter en hode, når en
taler om noe eller noen som er stor og høi.
Det er bruk for psykologi også i literaturen; en forfatter
som forstår sin kunst vil akte på de naturlige vilkår for fantasi
og forestillingsliv hos leseren og stemme sin skildring efter de
lover som sikkert rår her. A løse opgaven er en sak for dikter*
geniet. Fra den almindelige sansepsykologi kan bare noen små
vink lånes: A bre sig literært over emner for lukt og smak
er til fånyttes. Former appellerer vanlig sterkere til fantasien
enn farver; geometriske forhold står i vårt minne rede til å
lyse frem i klare konturer; plåssen for tingene i rommet, deres
deler og dimensjoner kan en gjennem lesning få et levende
billede av. Men farvene vil en se, for å ha godt av dem.
Bare å få dem nevnt gir den skjønhetslengtende sjel ringe veder*
lag. Dog er forestillingslivet hos de forskjellige individer (og
tilmed hos mann og kvinne) i dette punkt alt annet enn ens*
artet. — Alt i alt står syn og hørsel høiest når det spørs om,
hvad for sanser som gir i rikest mål for forestillingslivet. Altså
de livligste forestillinger nettop fra de sanser, som med rette
holdes for å være de høiere.
— Sjelslivet, når det skal skildres, vil altid måtte studeres i
den fysiologiske sammenheng. Og således reiser sig også her
spørsmålet om det fysiologiske grunlag. Nu er den avgjørende
kjensgjerning naturlig den inderlige sammenheng mellem fore*
stilling og fornemmelse. Man kan simpelthen tale om forestil*
lingene som en efterhøst efter fornemmelsene. Sansningen blir
psykologisk perfekt ved processer i hjernebarken. Forestillin*
gene hinker efter; det ligger da nær å mene at det gis noen
forestillingscentra, nøie forenet med centrer for de tilsvarende
fornemmelser. Skjemaet blir på den måten: Først en perifer
nervepåvirkning, så en ledning langs nervebanene til hjerne*
barkens sansecentra, så en videreføring derfra til forestillings*
centrene. Hvorfor da ikke tro, at det kan skje en proces i
omvendt retning, at det i givne tilfeller fra forestillingscentret
kan gå ut en bevegelse som kan vekke et sansebillede innenfra?
Ved hallucinasjoner blir foregangen vel omtrent å tenke slik.
Men også ved normalt sjelsliv må den mulighet regnes med.
Som eksempel kan nevnes erfaringer fra farvebilledenes område.
Tenker man intenst på farver slik de f. eks. er ordnet i regn*
buen, kan somme individer formelig synes man har spektret
for sig rett ut for øienlåket.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
