Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 10de kap. Tidssansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
166.
i astronomenes krets og gav støtet til et viktig fremsteg i iakt*
tagelsens — og dermed i psykologiens — teknik. Man kaller det
forhold som det her siktes til, for regelen om den personlige
ligning. Det dreiet sig om den såkalte øie* og øremetode ved
stjerneobservasjoner. Opgaven er eller var denne: Man skulde
merke sig lyden av en signalklokke som slo, og på samme tid
med øiet akte på, når stjernen i kikkerten passerte meridianen
(avmerket ved tråden i okularet.) Man fikk alt annet enn ens*
artede vitnemål. Intrykkene fortonet sig i tid ulikt for de for*
skjellige iakttagere.
Det hender, når en kirurg årelater, at han først ser blodet
strømme ut, og så senere hører lyden av mekanismen i kniven
som borer sig i legemet. Det siste var han likeglad om; det
første holdt hele opmerksomheten fangen.
Vanlig hjelper en sig for sitt tidsoverslag, ved å søke hol*
depunkt i særskilt betydningsfulle fakta, såkalte orienterende
hendinger, og grupperer de specielle data omkring en tids*domi*
nant. For normenn vil f. eks. ofte året 1905 tjene som sådan.
I et stykke rår meget vimrende psykologiske forhold, nemlig
når man skal måle ut, hvad tid en opleving tar, hvor lenge
den står på. Er man grepet av noe som hender en, så smelter
tidsfornemmelsen inn til et nulpunkt. De såkalte salige øie*
blikker lar sig ikke måle på et kronometer. Og dersom^man
med al sin hug forestiller sig noe fremtidig som en sikker sak,
så kan dette stå for en som allerede tilstedeværende. Sprog*
psykologisk finner dette ikke sjelden uttrykk i at præsens blir
brukt istedenfor futurum i fremsagnet. Dersom intrykk av
noe nærværende blir knyttet til et livlig billede av noe fra før,
så skrumper på samme måten tiden imellem de to data for en
inn, og de dager som skiller det ene fra det andre, blir som
en skygge bare. De 7 år å vente på Rachel var (formodentlig
senere) for Jakob som 7 dager. Idethele er det åpenbart su*
bjektive faktorer som i det enkelte avgjør, om tiden skal tykkes
en kort eller lang. Er man fengslet av noe, har Kurzweil, som
tyskeren sier, så synes tiden fly. Man korter tiden med noe,
man har ymse tidsfordriv. Kjeder man sig, har timene ikke
noe inhold, så føles tiden lang; man langeweilt sich. Fremfor*
alt faller tiden lang, skal man vente1. Er en oppi noe en ikke
er vant med, sleper tiden sig hen2. Omvendt er det igjen så,
at en tid som er rik på inhold, kan synes å ha varet lenge,
når en senere tenker tilbake på den.
1 I «Romeo og Julie» av Shakespeare spør Julie: «Når skal jeg sende
bud imorgen tidlig?» «Klokken otte.» «Godt, til den tid er det tyve år.»
2 En student kunde fra rekruttiden minnes, at da noen tid var gått, pias
get den tanke ham: Her kommer du nok til å tilbringe resten av ditt liv. Mots
setningen til den frie studentereksistens var for stor. Senere, under bataljonss
samlingen det neste år, fløi dagene. Han kunde likesom leksen og visste
hvor han hadde sig. Tanken kunde ikke narre ham på tiden.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
