Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 3dje del. Den psykofysiske grunplan. De legemlige organer for sjelevirksomheten - 3dje kap. Den psykologiske måling. Grunstørrelser som avmerker emnet i vårt medvit - 5te tillegg. Metoder for måling i psykologien
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
69
mere; han vil måle forholdet mellem irritasjon og fornemmelse overhode, og
først med det blir det skapt en psykofysisk lov i ordets fulle mening. Fechner
hadde da også sin særskilte metafysiske tanke med den; han mente med den
å slå noe fast om grunforholdet mellem legeme og sjel.
Webers lov er en regel for skjelneevnen, evnen til å skjelne påvirknings«
grader. Denne evnen blir skildret som altid forholdsvis lik, som relativ kon*
stant. Fechners lov går videre. Den uttaler en regel om det kvantitative
forhold mellem fysiske størrelser og sjelelige størrelser. Tankegangen hos
Fechner er denne: I fornemmelsen av et sanseemne eller av forskjellen på
fornemmete sanseemner gis det en rekke med trin. Disse trin skal man verds
sette, finne en fast dom om dem. Man kan da ta standpunkt i efternevnte
kjensgjerning: Det gis fornemmelsesforskjeller som blir merket i like grad.
Et eksempel er fornemmelser av typen: såvidt merkbar forskjel. Disse fors
nemmelsesdifferenser er sjelelige størrelser, og om dem gjelder den regel: De
er like store, de gir samme intrykk. En kan i hele rekken med fornemmelser
ta ut hvad nummer en vil, altid vil forskjelstillegget fornemmes som noe like
stort. Ut fra denne opfatning kan avstanden mellem to intrykk i tilfelle tenkes
som en sum av like merkbare fornemmelsesforskjeller. Fechner går frem således:
Han tar for sig en dobbelt rekke med trin, trin i fornemmelsen og trin i
irritasjonen, og han utleder sin regel, idet han støtter sig til erfaringene hos
Weber og til erfaringer han selv hadde hatt. Denne regel skal gjelde for
trin som såvidt merkes og for sterkt merkbare trin, for trin som ligger langt
fra hinannen i verdiskalaen. Resonnementet hos Fechner er dette:
Vi har å gjøre med et funksjonsforhold mellem to kontinuerlige stør?
reiser. Rent små forandringer med slike inbyrdes avhengige verdier kan
regnes for å stå matematisk i inbyrdes proporsjonalitetsforhold. Hvis man
med F mener fornemmelsen, I irritasjonen og man lar A være tegnet for en
minimal forskjelsverdi, så kan man hevde, at til samme absolute småforskjeller
i fornemmelsen A F svarer relative småforskjeller i irritasjonen -p Av denne
formulering som Fechner gav Webers lov kunde han utlede sin nye lov mates
matisk1, og gi den dette uttrykk: Når fornemmelsene vokser i aritmetisk fors
hold, så vokser irritamentene i geometrisk forhold; fornemmelsesdifferensen
og irritasjonskvotienten samsvarer. Eller: fornemmelsesgradene vokser pros
porsjonalt med logaritmen til påvirkningene F=C log I.
Man har tydet Fechners lov på forskjellig vis. To rekker med foreteelser
blir satt i funksjonsforhold. Hvad er det da for størrelser som samsvarer?
Er det fornemmelsen på den ene siden, og det som skjer i det centrale nerves
system på den andre? Kan man få tak på den pure og rene nervevirkning
i centrum? På ingen måte. Nerveprocessen på det sted svarer ikke i styrke
uten videre til irritasjonen. Et symptom på det her foreliggende avvik har
man i forholdene med de ytterste sansningsgrenser. Loven gjelder bare til«
nærmet for de midterste irritasjonsverdier på ymse sanse’områder. Når man
har å gjøre med de laveste og høieste fornemmelser, så glipper det for
Webers lov. — Fechner selv gav den eldste tydning til sin lov, den såkalte
1 Dersom man i denne sammenheng ser bort fra, at irritamentene likes
som fornemmelsene er kvalitativt forskjellig, dersom man regner disse verdier
for å være av matematisk art, sammensatt av likeverdige enheter, og man lar
Webers lov uttrykke noe om de allerminste størrelser, så får man differensials
ligningen:
d F = C —. Integrerer man, så kommer
1) F = C log I + A; med A menes en integrasjonskonstant. Sett at I her
er a, er terskelverdien. Først fra den av kommer en virkelig fornem«
meise frem. F er altså ennu = o.
2) A blir da = — C log a. Blir denne verdi satt inn i ligning 1, blir F =
C (log I — log a). Men da log til a er o, så får vi F = C log I.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
