Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 2nen del. De lavere trin i medvitet - 2net kap. Barnets sjel - b. Talen og dens utvikling
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
39
Av talesproget er, som en videre form, fremgått skriftsproget,
orrisetning av de talte ord til skriftlige som symboliserer tale*
ordene1. Teoretisk sett gir jo skriftsproget den rene paralell
til talesproget. Men ordene ter sig i de to fremføringsformer
på ulike vilkår, og det volder at de psykologisk virker noe for?
skjellig. Talen er levende foreganger, skriftsproget hviler urok?
ket i det stive tegnsystem som øiet arbeider med. Skriftsproget
blir derfor ikke på samme måten som talesproget naturlig mo*
dulert av de hensyn som dikteres av åndedrag og lydharmoni.
Ved den muntlige tale er lyden medvirkende, og lyd har det
ved sig at den åpner ventilen for føleisene 2. Skriften derimot
treller under tanken. Disse ting er sikkert skyld i, at skrift?
sproget ofte blir tungt og kan virke tørt og fremmedartet. Sam?
menlign uttrykket papirmål.
Somme granskere mener, at skriften er fremstått av driften
til lek, til efterligning. Historisk kan jo til støtte for denne
opfatning hevdes, at de skrivende begynte med avbildnings?
arbeide. Men det faktum dekker ikke hele saken. Ikke alle
avbildninger er ment som skrift. Helleristninger f. eks. — for?
såvidt de ikke har en religiøs bakgrunn — nøide den kunst?
neriske trang til å gjengi billeder som levde fritt i fantasien
hos de primitive mennesker. Her kan man øine to paralelle
psykologiske linjer. At de to ferdigheter, avbildningskunsten
og skriveevnen, ikke går sammen i en linje blir særlig klart,
eftersom symbolkarakteren ved skrifttegnene kom frem. Hvor?
denne blev overtydet om hennes mordskyld. Et sous les paroles quelconques
tous deux ne parlaient pius que des choses, qu’ils ne disaient point. Il avait
la lettre, c’était elie qui l’avait écrite. Cela sortait méme de leur silence.
1 Som emner for tanken har gjenstandene sin typiske form i bestemte
synsbilleder. Det første man tok sig til var derfor å gjengi tingene mere
eller mindre naturtro som billeder for øiet, såkalte ideogrammer. Hele scener
kan bli tegnet op på den måten. I samme linje ligger den skikk å tatovere.
Utviklingen av den ideografiske kunst fører dernest til, at tegningene
ikke mere tjener som avbilleder, men blir et system med tegn; skriften skal
da ikke kopiere, men bare symbolisere tingene, og vel å merke symbolisere
ikke lyden, ikke det navn tingen har, men realobjektet, begrepet selv. Dette
er f. eks. arten i den kinesiske skrift. Det kinesiske tegnsprog kan derfor
forståes av en japaner, enda man i Japan har et helt annet lydsprog. Sy?
stemet forutsetter et uhyre lesestoff og er derfor upraktisk, ja en ren hemsko
på det åndelige fremskritt i disse østens land.
Historisk fant man imidlertid omkring middelhavslandene på en ånnen
utvei. Man tok sitt utgangspunkt i lydbilledene, de hørte ord — noe som
særlig passet for egennavn. Specielle lydtegn blev laget; således fremstod
hieroglyfiken i Egypten og i mere utviklet form det fønikiske tegnsystem.
Med det er bokstavskriften skapt, et symbolsystem for lyd som representerer
navnene på de ymse ting og tankeemner.
2 Når tilbøieligheten til å «lese høit med sig selv» melder sig så ofte
selv hos øvete lesere, så har dette sin grunn ikke bare i den støtte, som lyd;
givningen gir for den umiddelbare opfatning av meningen, men sikkert også
i den vinning følelsene har av å få vedkommende lydbilleder levende for
øret. Tilbøieligheten røber sig særlig sterkt der teksten er patetisk.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
