- Project Runeberg -  Til veirs på norske vinger : Av flyvningens historie i Norge /
157

(1930) [MARC] Author: Odd Arnesen, Einar Sem-Jacobsen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Den siste reis 157

for tynt klædd og var blitt så dyktig forkjølet at han
pep som en sisik.

— Doktoren sa jeg skulde holde mig i seng tre dager,
så han, men det kan han gjøre selv. Forresten er jeg
frisk. Før avreisen der oppe fra hadde han tilbudt sig
å hoppe ut i fallskjem fra luftskibet, hvis det skulde
bli nødvendig for å få det fortøiet.

Så bar det hjemover igjen til dagliglivets gråhet og
smålighet. Nei, dette var ikke blivende sted og virke
for Omdal. Ut vil jeg, ut! Med vår første Atlanter:
havsflyver fulgte han så over til de mange muligheters
land, et land nettop for en jernvilje og ildsjel som
Omdal. Det siste han sa ombord i Amerikabåten like
før avgangen var:

— Jeg skal sende dig en hilsen fra Sydpolen. Det
skal bli artig å komme nedover på de traktene når en
har vært på den andre enden av kloden.

Dit skulde han ikke komme. Et lokkende tllbud fra
en flyvegal kvinne gav han efter for — efterat han her
hjemme hadde oplevd den skuffelse ikke å opnå i vårt
flyvevesen det han hadde drømt om og hadde billig
krav på. Han har vært besatt av en eneste tanke:

— Nu skal det briste eller bære, nu skal jeg vise
noen og enhver at jeg kan flyve. Jeg våger livet, mer
kan jeg ikke gjøre. Og så satte han til efter den
flyvegale kvinnes ordre.

Og hvordan døde denne dyrebare venn? Som en
mann — det er gitt. Et forfærdelig uvær raste på
kysten fra New York til New Foundland — det første
bestemmelsessted. Vi ser Omdal sitte med
sammenbitte tenner. Den tunglastede maskin har vanskelig for
å heve sig, han presser den, den vil ikke høiere. Så får
vi ta denne høiden. Gjennem sne — yre og brutale
kastevinder, storm og uling bærer det. Frem skal vi,


<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Tue Dec 12 03:48:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/tilveirs/0175.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free