Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XV. Fremdeles fast i isen. Mere Bjørn.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FREMDELES FAST I ISEN. MERE BJØRN
273
Jeg hadde bare to patroner igjen nu, og det gjalt å komme
på sikkert holl; særlig stø på hånnen til å skyte blir en nå heller
ikke av å springe slik.
Fjerding efter fjerding la vi bak os, og dyret sakket ikke på
farten. Men da det led på milen, tok den til å gjøre bukter, og
jeg kunde skyte benveier; det hjalp.
Den begynte nok at bli trett, og jeg tok det litt makeligere. Så
forsvant den bak et koss, og dekket av det satte jeg full fart på
igjen; men nei, den hadde merket knepet, og øket farten den med.
Det bar enda fram et stykke, så saktnet det på ny.
Endelig kom jeg på holl, og sente den en kule gjennem
brystet. Den gjorde noen sprang og fait. En kule bak øret ente dens
lidelser; det var den siste patronen jeg hadde.
Der sto jeg alene med en død bjørn. En pennekniv var det
eneste våben jeg hadde; jeg hadde jo gitt fra mig tollekniven til
kapteinen.
Først gjalt det å få gjort tegn til skuten efter hjelp; jeg kunde
bare se mastene av den over isen. Jeg krabbet op på det høieste
kosset jeg fant, og viftet med luen på ennen av børse-pipen.
Så begynte jeg å flå bjørnen med pennekniven. Det var et sent
arbeid, og hode og labber måtte skjæres av for å følge med
skinnet som vanlig.
Men med omhu og tålmodighet gikk det, og jeg var netop ferdig, da
jeg hørte rop langt borte. Jeg gikk op på et koss for å se. Jo,
det var Oluf som hadde nådd efter på slagene. Han hadde
sprunget på harde livet av frykt for å treffe bjørnen, og var lysende glad
ved å nå mig igjen. Hans eneste våben var sel-hakken, en flå-kniv,
og så en pakke patroner.
Med Olufs drastert spente vi os for skinnet og trakk hjemover;
men det er ikke lett et slikt skinn med spekk-lag, og rent utrolig
så tungt å trekke over isen.
Vi var ikke nådd så langt før vi møtte folkene som kom til
hjelp, og med glede overlot vi dem både skinnet og riflen med Olufs
patroner, så de hadde noe å forsvare sig med, om det kom en ny
bjørn.
Oluf og jeg, som syntes vi hadde gjort vort, drog foran
hjemover. På veien var han svært optatt av min måte å sette over
klarene på, og scenen da han ble igjen med vann-støvlene sine,
hadde nok gjort et dypt intrykk på ham.
18
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
