- Project Runeberg -  Blant Sel og Bjørn. Min første Ishavs-ferd /
197

(1924) [MARC] [MARC] Author: Fridtjof Nansen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

MER KLAPMYTS

197

Stillingen var ikke uten fare. For hver gang skuta hevet og
senket sig på sjøen, fikk hun støter så det knaket i tømmerne, og en
følte henne skjelve i denne uhyggelige makts voll.

Lenge hadde vi et svært flak på hver side, og ett foran baugen.
Efter en dunk så hard at vi ble hivd bortefter dekket, kom stuerten
fykende op. Han hollt på med kvells-maten i byssa, men der var
nok ikke trygt værested lenger, han måtte op og se på kapteinen
om det var noen øieblikkelig fare, før han våget sig ned igjen.

Alle mann kom nu på dekk villig nokk, uten purring. For en
gangs skyll ble det tomt forut i folke-lugaren. Det var ikke mange
ordene som ble sagt, og litt bleke om „nebbet" var kanskje noen
av dem som ikke var vant til slike basketak med isen; men tok i
gjorde de med iver, hver gang noe skulde gjøres.

Mest var det om å berge båtene for „båtbyggere", det er høie
koss som truer med å feie båtene bort fra davitene, og så å berge
roret. Det nyttet ikke å ville holle det fast mot støtene av isen. Det
måtte ha sin vandring, da røinte det mindre på det; og rattet
snurret runt som et rokke-hjul, att og fram; det eneste en kunde gjøre,
var å forsøke å verge roret med korke-fendere mot isen.

Ellers er en gitt tilfellet i voll. Synker skuta, får en se å
komme velberget på isen, og en får håbe at det ikke bærer fortere ned
enn at en kan få berget ialfall noen av båtene også.

Kristian Ballong var samme karen han pleide, han bare lo:
„Detta er mye til kjæling", sa han, „nå får’a skrapt lusa av sig".

Da tåken lettet litt, så vi en skute; det var „Kap Nord", ligge
bakk uten for iskanten, som bare var noen kabel-lengder fra os.
Gullik Jensen ble nok liggende der til han så hvordan det gikk med
os, og det trøstet manskapet en del.

For mig var det ingenting å ta mig til, jeg gikk til køis, og sovnet
snart fra hele rabaldret. Efter noen timer ble jeg vekket av et is-koss
som dunket mot skute-veggen akkurat unner hodet mit, så hele
atter-ennen av skuta ristet, og det kjentes som jeg ble kastet ut av køiea.

Nu var maskinen kommet igang, og jeg hørte kapteinens
kom-mando-rop deroppe — det knep nok nu om å komme klar av et
eller annet — et koss, kan henne, som truet med å kantre over os,
eller med å ta båter og rigg.

Jeg så ut av ventilen. Der lå det et svært koss på babords
låring; det vilde ikke bli blidt å kysse, og det var vel helst det som
hadde satt maskinen igang tross faren for å få slått av propellen.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 19:19:27 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/selogbjorn/0203.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free