Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
196
samme som de fagutlærte hadde. Høsten 1891 fikk de kvinne-
lige hjelpearbeidere adgang til «Centralforeningen for de norske
boktrykkere». De skulde ha adgang til biblioteket og til møtene,
men var uten stemmerett.
En del av setterskene meldte sig inn 1 foreningen, men det
het sig at de var uinteresserte og sløve, og at de ikke møtte op på
forsamlingene. Og man klaget over at mange settersker og hjelpe-
arbeidersker stod utenfor organisasjonen.
Den 22. mars 1896 krever de mannlige typografer i en hen-
stilling til Indredepartementet 8 timers arbeidsdag for mannlige
setterlærlinger og kvinnelige settere, uansett alder.
Resolusjonen bragte som ventelig var de kvinnelige typogra-
fer i harnisk.
Den 19. april 1896 samlet Kristiania settersker sig og vedtok
enstemmig en protest mot sine mannlige kameraters resolusjon.
I en skrivelse til Indredepartementet, hevdet setterskene at en
kortere arbeidstid vilde stenge dem ute av faget og gjøre en hel
del av dem brødløse. Fikk de ikke lenger anledning til over-
tidsarbeide, vilde de ha langt vanskeligere for å skaffe sig et
levebrød. Sundhetstilstanden var like god hos dem som hos
de mannlige arbeidere. Samme aften blev «Sætterskernes Klub»
stiftet. Av byens ca. 65 settersker var ifølge «Socialdemokraten»
for 21. april 44 møtt frem.
De mannlige typografer var meget misfornøide med setter-
skenes optreden. «Typografiske Meddelelser» forsikrer (i nr. 24
og 47 for 1896) at det på ingen måte var de mannlige arbei-
deres mening å fortrenge kvinnene fra deres plasser. «Haand
i haand at hjælpe hverandre og støtte hverandre er manden og
kvinden bestemt til af naturen, og ikke til gjensidig at for-
trænge hverandre paa arbeidsmarkedet,» heter det så smukt.
Bare ved å løfte i flokk med setterne vilde kvinnene kunne
vareta sine interesser «paa den rigtige maade». Ikke som kon-
kurrenter, men som arbeidskamerater! Det annet var misfor-
stått kvinnesak! Setterskene kjente ikke de mannlige typogra-
fers bevegelse; de gikk ikke på deres møter, men på «bønne-
møder og anden hurlumhej». De var ved sin «træghed» en
hemsko både for kvinner og menn. Kvinnens frigjørelse bestod
i å frigjøre henne fra det tyngste og slitsomste arbeide!
Under alt dette sukker setterne over at de ingen tilnærmelser
merker fra «Sætterskernes Klub». Mange av setterskene, heter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
