Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I
Det går stor ørret opp den elva, og jeg hadde
lyst til å friste den; men der er ulent oppetter, og en
skal helst være kjent for å finne de rette hølene hvor
storfisken står.
«Nå har je fått godt følje åt dei,» sa Olav Åsheim
og kom smilende inn fra telefonen. «De er skredder’n
her i bygda, berre fiskjar fins itte her omkring. Han
mente godt om været i dau, å var huga på å dra.
Min hain får itte fri før ve ett-tia, da kunne ’n møte
dei ve Misteregga.»
Joho, det passet meg bra. Jeg hadde også en
del å gjøre før den tid.
«Du kain få me dei sønnen min, hain
Vekjle-Olav, for å vise dei benveien gjønnom skogøm.»
«Hain er låghalt, skredder’n,» la han til, «og har
stivt ben; min de ska du itte bry dei om. Hain klyv
i fjell-veggen, og går i skogøm, like ratt som noen.
Berre jeger fins de itte heill, her i bygda.»
«Vi dro av sted, Vesle-Olav og jeg, sånn ved
tolvtiden. Først måtte vi sette over Rena-elva, da flommen
tok brua her i vår. Så bar det opp gjennom skogen.
Steikende varmt var det, og en fikk ta av de klærne
en kunne. — Som vi kom oppetter ble jeg mer og
mer spent på å få se denne merkelige skredderen.
Endelig skimtet vi husene på Misteregga mellom
trærne, og da vi kom ut på storveien i svingen, reiste
en snarest ung mann seg fra veikanten, og hilste
goddag.
En pen, sterkbygd, middelshøy kar, eller kanskje
181
ä
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
