Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Er det ikke underlig så ofte minnet hefter seg
ved noe vi kanskje ikke la videre merke til den gang.
Det som nå står mest for meg fra turen, er da
vi bort imot middags-tid dro oss tilbake mot setra
i sol-steiken, døsige og trette. Hunnen lå ute og arbeidet
med noe fot. Vi satte oss ned av og til, og ventet
på den, om den skulle få ut.
Sannelig var det varmt, øye-lokkene seg i hop,
og vi duppet vel litt iblant. Det gulnete ormegraset
sto høyt og tett oppetter liene, på bråte-hoggene, med
vinn-fall og gran-kvist imellom.
Det var leitt å gå — støvlene blir så glatte i slik
tørke. Unner bjerkene raslet løvet, når en gikk;
men unner granene var det skygge.
Så kom vi til bekken i den flate dalbunnen. Det
frisket. Jeg vet ikke hva det er ved slik en klar,
silrende skog-bekk på en varm dag!
En kvegende fred å slå seg ned i det tette graset
ved kanten, som en liten eng mitt i skogen. Solen
spiller med friske blink i vannet, klart og kjølig.
Hver eneste stein syns på bunnen, og sol-strålene,
brutte av småbølgene, leker hen over dem. — Det er
som den evige, leende ungdom. —
Og bekken snor seg fram mellom de flate
sann-og grus-bankene. På de åpne stedene er det gras
på kantene og litt siv, og unner trærne grønn mos og
ormegras. Og granene, som står der rette og høye,
og strekker grenene skyggende utover, de speiler seg
i det mørke stille vann.
139
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
