Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nobels fredspris til Nansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
i disse år. Det trengtes høilig. Det var bare «i spredte og glimt*
vise trekk» det norske publikum fikk nogen underretning om den
norske samaritans veldige verk der ute i verden. En norsk stav*
hoppers bedrifter og oplevelser, eller en norsk boksers blir nøiere
berettet og ivrigere fulgt fra dag til dag; deres hjemkomst fyller
brygger og gater med tuseners jubel. Der er forskjell på stoff med
hensyn til sensasjonsverdi. Nansens egen saga har eksempelstoff nok.
Skiferden over Grønlandsisen, Framferden over polen får allverden
på benene, ut på gatene, op i den lydelige jubel.
Nu da «helten fra de øde ismarker» kom fra sin samaritan*
gjerning, innehavende en rekord i menneskekjærlighetens tjeneste,
vunnet i en kamp med innsats av alle krefter og livet med, en kamp
som redder millioner av menneskeliv, da var der stille i avisene,
stille og tomt i gatene.
Men historiens genius risser i stillhet en dåd inn med dype snitt
i sin tavle.
Så helt i stillhet fikk det likevel ikke skje. Dynamittopfinnerens
store premie vekket almenheten som med et smell, det nødvendige
smell.
Av Stangs tale:
« — — Når vi forsøker å skaffe oss et samlet blikk på hele dette
veldige arbeide, så stanser tanken op, som den gjør overfor de alt*
for veldige tall. Én som sulter, én som ligger som et glemt vrak i
en gatekrok og tæres op stykke for stykke — det forstår vi, der
rekker vår følelse til, så den blir medfølelse. En flyktning, én flokk
flyktninger om De vil, med barn og bohave i en trillebør foran sig,
det fatter vi. Men millioner som jages som vilt utover landene,
bålene bak dem av husene i brann, tomheten foran dem i en frem*
tid de ikke kan rå over, — tanken stanser op, den gir ikke billeder,
men gir bare igjen de tall den har fått. Veldedighet i det intime, —
overfor landsmenn, overfor landsdeler, — det ligger innenfor vår
rekkevidde; det fatter vi. Men et arbeide som setter sig til mål å
redde millioner fra elendighet og død, — det gir så veldige mål og
en så myldrende mangfoldighet av enkeltheter at vi stanser op og
lar tanken hvile.
Det blir en fremtids opgave å gi det arbeide det her gjelder,
dets plass i verdenshistorien. Vi som har levet sammen med det,
kan bare knytte nogen refleksjoner til det.
294
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
