Fridtjof Nansens Saga / 253 (1931) Author: Jon Sørensen Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
	Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I verdenskrigens spor - Hjemsendelse av 437 000 krigsfanger

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>

Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

Og hjemme i
Norge tok han i det
samme år kraftig
tilorde for Norges
tilslutning til
Forbundet; dette påvirket
i høi grad de andre
nordiske land, og i
nogen grad også de
andre nøitrale. Uten
de nøitrales
tilslutning vilde der ikke
blitt noget Folkenes
Forbund. Det var jo
alles tilslutning det
var betinget av, det var jo for bl. a. å stagge de stores lyster på de små.

Nansen og Philip Noel Baker.

Nansen så at en lykkelig løsning av opgaven han tok på sig
for Folkenes Forbund, hadde betydning for flere enn krigsfangene,
den hadde den største politiske betydning for selve Folkeforbundet,
for den store folkeforsoning, for et internasjonalt arbeide for
avskaffelse av krig. Han så opgavens hele rekkevidde, og gikk inn
for den med hele sin kraft.

I Philip Noel Baker fikk han en ypperlig assistent og i kaptein
D. Finne en flink norsk sekretær.

Uten en formidler hadde de krigførende regjeringer vondt for
å komme i forhandling med hverandre. Og maktet ikke å ta sig
av fangene. Der var fanger fra 26 land. I mange av de land
fangene var fra, var all samfundsorden ophørt, ingen kunde ta sig av
dem. Fangene hadde ikke penger, og heller ikke krefter til de lange
veiene, hundrer av mil fra hjemmet. De fleste av fangene var
fra krigens første år, fra slagene på østfronten. Under revolusjonen
og borgerkrigen hadde styrelsen ikke mange tanker for fangene. I
4—5—6 år hadde de henslept sitt liv uten forbindelse med hjemmet,
og til slutt uten annet håp enn en forløsende død.

Det gjaldt først å få istand et samarbeide mellem de mange
interesserte regjeringer. Folkeforbundets regjeringer og de
regjeringer som hadde fanger å bringe hjem, var straks villige til å motta
Folkeforbundet og dettes høikommissærers hjelp. Men det var

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>