Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Driften over polhavet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MED FRAM OVER POLHAVET
skuten skvetter et stykke op. Stadig stiger larmen, det er som et helt
orgelverk, skuten skjelver og rister, skvetter op tak for tak, eller løf*
tes sakte. Det er en lun hygge ved å sitte og høre på alt dette
leven og vite at skuten er sterk — det var de som for lenge siden
hadde vært knust. Isen presses mot skibssiden derute, flakene
knekkes, stabler sig op, tvinges ned under det tunge usårlige skrog,
og vi ligger som i en seng. Så begynner larmen å gi sig, skibet
synker igjen ned i sitt gamle leie, og alt er stille som før.»
Karene gadd ikke lenger gå op for en skruings skyld. Det var
vel ikke noget annet enn isen som kunde ta skade, tenkte de vel.
Skruingen optrer gjerne to ganger i døgnet, i forbindelse med
tidevannsbølger, særlig ved springflo og nymåne. I mellemtiden,
mellem ny? og fullmåne, liten eller ingen skruing. Tidevannsskru*
ingene mest merkbare i Frams første høst og tredje år, altså i nærheten
av det åpne hav. I det indre av polarhavet er skruingen mere
uregelmessig, og skyldes vinden og isdrift. Er svære ismasser i
drift og møter hindringer i andre ismasser som er i drift i motsatt
retning, av vindforandring i fjernere strøk, må der opstå sterkt
press.
«En slik skruing er unektelig et veldig skuespill. Man føler sig
som man stod ansikt til ansikt med jetter, og det er ikke under at frykt*
somme sjeler lar sig imponere og tror at alt må bøie sig, for når skru*
ingen begynner for alvor, da er det som det ikke fantes det punkt
på jordens overflate som ikke kunde rokkes, som ikke rister og bever.
Først en tordnende dur som av jordskjelv langt borte i det store øde;
så durer det på forskjellige kanter, kommer nærmere og nærmere,
naturens jetter er våknet til kamp. Isen sprekker på alle kanter,
den begynner å veltes op, — og med et slag står du midt i det.
Det hviner og braker omkring dig, du kjenner isen skjelve og knake
under føttene, ingenting er i ro lenger. I halvmørket kan du se
hvorledes isen knuses og tårner sig op i høie rygger, nærmere og
nærmere mot dig. Du kan skimte flak på 10—12—15 fots tykkelse
bli knust og løftet op på hverandre som var det fjærballer, de ryk*
ker nærmere innpå, du springer unda for å berge livet. Men der
sprekker grunnen like foran dig, et svart gap åpner sig, vannet strøm*
mer inn. Du kaster dig til siden, men der øiner du gjennem mørket
en ny rygg av veltende isstykker som drar den annen imøte. På
nok en kant prøver du, også der det samme. Det durer og dun*
117
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
