Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Den engelske erfaringslære. Brytninger med rasjonalistisk systemfilosofi - 4. David Hume
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
4. david hume
61
for sitt rådvelde. For det tanken makter er alene å gå
analytisk tilverks, opstykke og forene det som alt er gitt. Det
er ingen råd med å la den skape ny kunskap. Syntetisk
lærdom får en alene gjennem erfaring. Hvad sier så erfaringen?
Ikke annet enn at somme foreteelser treffer sammen, følger
på hinannen. På forhånd (a priori) vet vi intet om arten i
virkningen, om det nødvendige i forbindelsen. Hvorledes bær
det da til at årsaksbegrepet kommer fore? Noe av det mest
originale hos Hume ligger i den måten han her er tilsvars på:
Vi bygger i tanken det videre ut, som vi har merket i erfaringen;
vi ser ting gjentagende følge på hinannen. Dermed vekkes i
oss en forventning. Det er vanen som virker. Det skapes i
oss et intrykk av en kraft som gjør forbindelsen mellem tingene
uforanderlig. Med andre ord, vi tror på en nødvendig
kausal-sammenheng. Troen er idethele i Humes filosofi et viktig
begrep. Det er troen som psykologisk løser problemet her.
Troen lar regelen om en fast sammenheng stå ved lag. Men
at det en tror også motsvares av et objektivt forhold, med
andre ord, at det gis noe sådant som en årsakslov, det har en
ikke derfor rett til å slå fast. Den sanhet Hume vinner ut av
sin analyse, gjør han klar også på området for moralfilosofien
og religionen. Båndet mellem leddene, årsaksbåndet, øiner vi
ingensinne. Men da har årsakslæren heller ingen adkomst til
den moralske eller religiøse tankeverden. Hvergang vi vil
slutte oss til noget som ligger hinsides erfaringen, må det
glippe for logiken. Vi har ingen rett til å påstå, at det må
være en gud til, at sjelen er udødelig osb.
I sin Treatise hadde Hume undersøkt begrepet substans
efter samme kritiske metode. Det er ikke annet enn et
produkt av vår inbilningskraft. En søker en enhet for de
egenskaper som møtes i samme gjenstand, og en blir stående ved
substansen som noe som bærer det hele. Men begrepet
substans kommer ikke uimotsigelig frem, når en forbinder tanker,
og heller ikke blir substansen opfattet av sansene. Den er
derfor tilsist ikke annet enn et skinbegrep. — Ved sin kritik
kom Hume til å rette et grunstøt mot den hittil godtatte lære
om tilværet. Vår kunskap om naturen blir gjort usikker, når
en rokker ved den forestilling, at det rår en
årsakssammenheng mellem tingene selv. Dobbelt løst for den naive op-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
