Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Litteraturforskning og kritikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
212 DET TYVENDE ÄRHUNDRE
rådgivende art, og hans kritikk blev hyppigere meddelt i samtaler enn den
blev festet til papiret.
Han var en usedvanlig utrustet natur, rik og frodig, en utpreget
Østlands-type med et bredt og festlig humør, et slagferdig vidd og en
uvøren munn. Han skaffet sig tidlig en enestående viden om og innsikt
i den tidsperiode han særlig dyrket, den nasjonale gjennembruddstid i
40—50-årene. Han kjente den som ingen annen, dens kultur og dens kunst,
hver tone i den, hvert ansikt, hver stemme. Han kunde følge alle dens
forutsetninger bakover i tiden, og det vil igjen si at han kjente vår kultur-
historie tilbake til de eldste tider. Han hadde den samme innsikt i vår
gamle kunstindustri som i kunsten og litteraturen, i seder og skikker, i
sprog og tankegang.
Om alt dette vilde han skrive en bok, sin bok. Men den kom aldri.
Tusen ting hindret ham i å skrive et stort avgjørende verk. Straks han
kom inn i det litterære liv, splittet han sig i en omfattende og mangeartet
virksomhet, tok tak i noe, slapp det aldri helt, men fullførte det heller
ikke, øste av sin store viden og åpenbaret sin fortreffelige dømmeevne
i strømmende rike enetaler, som nedskrevet alle vilde ha vært førsterangs
artikler. Og samtidig forbrukte han sin tid og sin arbeidskraft til å redigere
leksikon og være konsulent, som bibliotekar og som utgiver, og han rett-
ledet med den største velvilje og omhu både begynnende og eldre forfattere.
Under alt dette blev det lite han selv fikk skrevet. Hans hovedarbeide
er det før omtalte «Jørgen Moes Ungdom» som innleder utgaven av
Moes brev.
Krogvig beundret Jørgen Moe fremfor alle og overvurderte ham ganske
visst som dikter. Hvad som grep ham hos Moe, var dennes forening av
inderlighet og klar kritisk forstand. Krogvig forenet selv begge deler, han
var dyp av gemytt, hans temperament var følelsesfylt, men det kom til
syne i en form av bredt og saftig humor og en djerv kritisk åpenmunnethet.
Den melankoli som lå dypt i hans sinn, gav han sjelden uttrykk for.
Ved prøveforelesningene om romantikkens forberedelse ved professor-
konkurransen var Krogvigs ypperlige bidrag den oversikt han gav over
salmediktningen og det folkelige liv. Han hadde her et instinkt, en sikker
medviten som ikke bare var av litterær art. Det rørte ved hans egne følelser,
og det hang også sammen med hvor nært og inderlig han kunde føle med
folket og enhver dyptgående bevegelse i folkesinnet, — den som kunstens
kilde har sitt utspring av. Og det hang igjen sammen med hans evne til
å forstå og inntas av jevne og enkle mennesker og til å opfatte dybden
i deres sinn. De rørte ved det dypeste i hans eget. Hans livsopfatning
var innerst inne enkel, likefrem, from og barnlig.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
