Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Arnulf Øverland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ØVERLAND 165
Han gikk direkte inn
i dagens kamp, stridbar og
aggressiv, slik at det store
publikum snart så i ham
bare den utfordrende taler
og debattant og glemte
hans lyrikk. Det så en tid
ut som glemte han den
selv, for det å smi stridens
våben, en diktsamling som
«Berget det blaa» (1929)
er sterkt merket av det.
Her er dikte hvori stem-
men klinger eggende og
skarp, de to-linjers vers i
«Riket er ditt» er hver for
sig som utrop av smerte og
vrede; men diktet er ikke
uten pletter av forgrovet
agitasjon. I <«Aforismer»
og «Orasin Funebre» viser
han at han som ingen an-
nen norsk dikter kan forme
det epigramlignende fyn-
dige vers som slår ned der
det skal. Men han som el- Arnulf Øverland. Fotografi fra 1924.
lers nettop er en mester til å stanse verset i det psykologiske rette øieblikk,
er tilbøielig til å bli for bred i agitasjonsdiktet. Dypere klang er det i de
dikte som nok har oprørets stemning, men hvis egentlige innhold er hvor-
dan hans eget sinn, ropt av tidens stemme, kjemper sig løs fra drøm, fra
selvoptatthet, fra ironisk iakttagelse, fra all negativ innstilling til positiv
virkelighetsfølelse. Det er igjen opbrudds-dikte, — dikte som «Opbrudd»,
«Tjeneren» og «En bøn til det blaa». Det er knappe faste firestrofers-vers,
fortettet i sin stemning, stundom ekstatisk i sin vilje, men med en hemme-
lig islett av skepsis, som ikke gjelder den rettferdige kamp, men selve livet.
På grensen mellem agitasjonsdiktning og ren lyrikk ligger et dikt som
«Utgangen». Tilsynelatende er det et stridsdikt, et spottedikt over sam-
fundet. Men det er ikke skrevet bare for angrepets skyld, dets idé ligger
like meget i slutningsversenes poetisk-personlige bekjennelse. Diktets jeg
er kastet ut av sitt hjem, søker til byen og flytter inn i en ussel stue:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
