Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Ronald Fangen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
130 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
følelser, men med en sammenbitt ærlighets trang til å være slik de er og
vise sig som de er. Den forjettede dag er den dag da alle masker faller
og den endelige avsløringens time er inne. Likesom Fangens øvrige skuespill
er dette et moderne efter-Strindberg-drama, nærmest tilhørende den tyske
efter-Strindberg-skole. Hverken de tyske efterfølgere eller Fangen har
mesterens uforlignelige styrke og klarhet i scenebilledet, ikke hans evne
til å skape dramatisk atmosfære omkring sine personer, og de eier ikke
den dynamiske kraft i ordet. Men Fangens skuespill, særlig det siste,
interesserer ved sin personlige menneskeskildring, og han fengsler ved sin
evne til å finne frem til ny form.
Og nettop som han tok til å mestre scenens virkemidler, nettop som
interessen tok til å fortette sig om ham som en av våre få dramatikere,
— gav han, — i alle fall foreløbig, — op, og vendte tilbake til romanen.
Fangen var modnet som kunstner i disse år, det er ingen sammenligning
mellem de første romanforsøk og de bøker han nu skrev. Bare rent teknisk
sett kan han nu tumle med et stort apparat og med mange personer, med
en forgrenet handling, med sterke motsetninger, innviklede karakterer, —
hele det virkelige liv kan gå gjennem hans bøker, samtidig som han kan
holde fast den idé som er bokens og hvorfor han skriver. Det er moderne
mennesker og problemer han behandler, og hans sjeleskildring er bestemt
av moderne psykologi. Hans livsanskuelse står derimot sterkt imot den
rådende sensualisme, hvis mål er at livet skal utfolde sig mest mulig hem-
ningsløst og biologisk. Fangen understreker ansvaret og forherliger viljen
og finner til slutt den avgjørende besvarelse og utløsning i religionen. Hans
svakhet som romanforfatter er hans ordrikdom, de lange samtaler og disku-
sjoner, som har en tilbøielighet til å minne om tidsskriftartikler. I hvilken
grad han her er i kontakt med en moderne retning, skal påvises i forbin-
delse med en av hans bøker.
Den første av romanene fra de senere år er «Nogen unge mennesker»
(1929). Rent formelt henger ikke denne så lite sammen med hans tidligere,
også denne synes rent fragmentarisk, den gir en episode og slipper så
menneskene; men det bruddstykkeaktige opheves her ved at boken utgjør
forspillet til den efterfølgende «Erik» (1931). De to henger nøie sam-
men, den siste har sine faktiske og sjelelige forutsetninger i den første.
Personene i «Nogen unge mennesker» befinner sig i de år da samtalene
spiller slik stor rolle, de endeløse diskusjoner blir middel til utløsning for
sinnets uro og lengsel og usikkerhet, utløsning, men ikke endelig tilfreds-
stillelse. Selve livet er ikke begynt, det vil si det er i ustanselig smertelig
vorden, sinnene er under stadig utformning, tilværelsen topper sig i ekstase
eller synker i selvopgivelse. Det er tre unge menn: Nils Bang, som er uskik-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
