Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HANS E. KINCK 137
Det munner ut i hustruens strid for å vekke mannen til dåd; men han
taper mot den grå mengde av talere, han går til grunne i allemannsord,
og til slutt taper han også i sin siste kamp for å holde sig rak i en-
somheten. Han går under i vrengebilleder og fikse idéer, — individet er
blitt tilintetgjort av det
almene.
Kincks interesse for
rasespørsmål har bragt
ham til å søke utover
Norges grenser og for-
dype sig i spørsmålet
også hvor det gjaldt
andre stammer enn den
germanske. Det er sær-
lig italienerne han har
beskjeftiget sig med,
han har fordypet sig
i betydningen av rase-
blanding, av det ger-
manske og spanske islett
i den italienske folke-
rase. Han har gitt uttrykk for sin opfatning i avhandlinger om «Italienere»
(1904), «Gammel Jord» (1907), «Stammens Røst. Fem italienske Digtere fra
vor Tid» (1919), «Renæssanse-mennesker. Historien om Niccolo Machiavelli»
(1916), «Spanske Høstdøgn» (1912) og i novellesamlingen «Foraaret i Mi-
kropolis» (1926) og «Torvet i Cirta» (1929). Og dikterisk har han utformet
sitt syn i en rekke dramaer, alle stort anlagt, fantasifullt følt, interessante
Kinck ved skrivebordet.
i sine motiver, men ac meget forskjellig kunstnerisk verdi. Det er dramaene
«Agilulf den vise» (1906), «Den sidste Gjest» (1910), «Bryllupet i Genua»
(1911), «Mot Karneval» (1915) og «Lisabettas Brødre» (1921).
Av disse er alderdomstragedien «Agilulf den vise» det smukkeste og
kunstnerisk sikreste. Det eier en dyp og rik balladestemning. Men større
i anlegg, merkeligere i idé og menneskeskildring er dramaet fra barokkens
første tid «Den sidste Gjest», skuespillet om den venetianske dikter og
skandalskribent Pietro Aretino (f. i Arezzo 1492, d. 1556). Kinck har både
forstørret og forringet den historiske Aretino, han har holdt sig til den
begjærlige og grådige livsnyder, til «penneknægten» som han også har
skildret i et lite skrift, «En Penneknægt» (1911), til smigreren og forføl-
geren, til underklassemennesket som blev de stores venn, fordi de fryktet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
