Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
64 ÅTTI-ARENE
Nu ser han storskogens topper løfte sig frosne mot solen, og grepet
av en vårlengsel, av en annen art, men like lidenskapelig og sterk som
den i ungdomsårene, bryter han ut:
Jerngraa, stivnede topper,
som drømmer om friske knopper...
Aa, var jeg dog en av dem!
Mæt nu er vintren av ælde.
Kom, vaar, i din almakts vælde
og kys mig i solen frem!
Briste skal alt det haarde,
smeltes i fryd og taare,
skjønt endda er vinden kald,
heles det bitre og saare —
Skal det? Jeg vet, det skal.
I sin siste diktsamling «Vind og Bølge» (1927) er det en stemning av
bitter uvilje — ikke i minnene, men over selve det å minnes, over det
å leve åndelig av det forbigangne:
Jeg mindes... Hvor jeg avskyr dette ord!
En gamling, som gaar rundt og kjærlig mindes,
en forhenværende, mens græsset gror,
og unge sind beruses og beskinnes.
Ser du tilbake, da er farten endt.
Gaa hjem og læg dig! Slaa itu din lyre!
Men jeg vet ett, som endnu gjør mig spændt:
Det siste, store, rare eventyret.
Men minnes må han og minnene blir til dikt, som oplevelsene blev
det før. Og på sin måte skaper minnene like intense, like urolige, like
heftige dikt som oplevelsene gjorde det, bare at stemningen blir en annen.
Det som gjør diktene så levende, er den heftige uvilje mot stadig å ropes
tilbake til svunne dager, det skaper en fruktbar brytning i sinnet, en
levende strid. Stemningen er snart bitter, selvironisk, snart full av erind-
ringsglede som igjen skylles bort av utbrudd over hvor skjønn dagen idag
kan være. Alle disse motsetninger har bragt rytmen til å svulme og brytes
så sterkt som noensinne — for uavlatelig å briste i utbrudd. Mot følelsen
av å eldes reiser sig en rik forvissning om aldri å kunne fryse til:
Har jeg havet i mitt sinn?
Skyller det med friske bølger
ut og ind?
Stryker det langs fjeldets bryster?
Hugger det mot steile kyster?
Glitrer det i aapne sund?
Har jeg endda uveirslyster,
varmen av en lekestund?
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
