Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
På
AMALIE SKRAM 37
telle slik når hun skulde gjengi det
liv hun hadde iakttatt. Livet gav
henne sine voldsomme oprørende
inntrykk, og disse inntrykk gav hun
tilbake så oprinnelig og sant som
hun maktet, så like fra livets kilde
som det var mulig. Når hun skulde
fortelle sine menneskers livshistorier,
fortalte hun dem som under en be-
settelse, fullkommen overbevist om
at slik hun berettet, slik vilde de ha
forløpet i det virkelige liv. Mange
ganger visste hun vel neppe å skjelne
mellem trekk hun hadde fra virke-
ligheten og trekk som var blitt til
i hennes eget sinn, så like virkelig-
hetsnære var de henne og under slik
skapende tvang arbeidet hun. Det
er naturalisme, men ganske uteo-
retisk. All .den videnskapelige teori
Amalie Skram 1871.
om deterministisk diktning og iakt-
tagelse og det videnskapelige eksperiment var ganske overflødig for henne.
Om livets ubønnhørlige lovmessighet var hun overbevist, hun slet og led
i sin diktning under følelsen av den samme lovmessige tvang, den ubønn-
hørlige skapende nødvendighet. Men den var for henne en forbannelse, og
forbannelsen var ikke å finne i videnskapens skrifter, men i Bibelen:
«Værer frugtbare og formerer eder!» Mennesket trellet som avkom under
livets lover, — først og fremst under den lov at menneskene var «Slaver af
sine Lyster». Det alt bestemmende for Amalie Skrams livsopfatning og for
hennes viden om livet, var hennes naturs egen innstilling. Hun delte skjebne
med sine romaners ulykkelige kvinner som lider under sin erotikks av-
makt. Hennes idéverden var begrenset av hennes egne lidelser, ut over
dem kom hun aldri. På lykken trodde hun overhodet ikke, — alt det
som har lykke-farve i hennes diktning synes blekt, uvirkelig. Den vesent-
lige årsak hertil var at den erotiske lykke var henne fremmed, og hun
kom aldri over å forene den med en følelse av uhygge og brutalitet.
Mennene blev derfor for henne lavt kjønnsbestemte vesener, hun følte
forakt og avsky for dem, og det finnes knapt nok en virkelig sym-
patisk skildret mann i hele hennes forfatterskap — i alle fall ikke
en som samtidig er sympatisk og godt og levende skildret. Meget av det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
