Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
8 ÅTTLÄRENE
teristisk at Gerhard Gran, som i denne tid begynte sin kritiske og litteratur-
historiske virksomhet, og som stod 80-årenes unge skribenter, Hans Jæger
og Gunnar Heiberg, meget nær, i «Nyt Tidsskrift» for 1883 skrev en lengere
og veiledende artikkel om Zola og naturalismen.
Ingen hadde da heller så programmessig som Emile Zola hevdet
naturalismen som fremtidens kunstform. «Kunstform» er her allerede en
vill-ledende betegnelse. Den naturalistiske forfatter var ikke kunstner, men
videnskapsmann, hans nærmeste åndsfelle var psykiateren. Romanen skulde
bli eksperimental på samme måte som naturvidenskapen. Forfatteren hadde
videnskapelig å iaktta naturen og ut fra denne iakttagelse å foreta de nød-
vendige eksperimenter. Disse eksperimenter måtte foretas i deterministisk
ånd, de samme lover som behersket all annen natur, behersket også det
menneskelige sjeleliv, og det var forfatternes opgave på grunnlag av iakt-
tagelse og eksperimenter å vise hvorledes disse lover gjorde sig gjeldende.
Diktningen blev metodisk som videnskapen. Intet optok dikterne slik som
arvelighetslovene — en stor del av Zolas diktning er eksperimenter på
grunnlag av arvelighetsteorien. I våre dager er det psykoanalysen som optar
dikteren, — avstanden fra den gang til nu er ikke stor.
Det viste sig imidlertid meget vanskelig for diktningen å fastholde sine
naturalistiske tendenser. Det dikteriske temperament er et annet enn det
videnskapelige og den dikteriske opgave av en hel annen art. Kravet om
iakttagelse var godt nok, selv om den kunstneriske iakttagelse er en annen
enn den videnskapelige. Men på kravet om den eksperimentale fremgangs-
måte ramlet teorien helt over ende: Videnskapens menn har den rett og
plikt å stanse op og si, at mere vet vi ikke, dypere kan vi ikke avdekke
lovene, lengere kan vi ikke nå ved eksperimenter, mere omfatter for tiden
ikke vår erkjennelse. Men dikteren kan ikke stanse op i sin diktning og
erklære, jeg vet ikke mere, videre fører ikke mine eksperimenter mig,
dikteren kan overhodet ikke stanses. Han har heller ikke — og minst av
alle hadde Zola det — den tålmodighet å stå i den årelange undersøkelse
av detaljer som er nødvendig for den videnskapelige metode. Derfor måtte
også den naturalistiske forfatter gå andre veier — og det gjorde da også
Zola i særlig grad. Og våget han da ikke å stole på sin fantasi, sin men-
neskekunnskap, sin kunstneriske iakttagelse og sin kunstneriske mottagelig-
het, sin intuisjon, så gikk ’det ham som det så ofte gikk med Zola, han
hengav sig til gjetning, til quasividenskapelige forsøk, og romanen blev et
kaos, hvor det som for Zola skulde være hovedsaken, det videnskapelige,
holdt på å kvele det dikteriske, uten å virke troverdig og overbevisende.
Derfor har den naturalistiske roman også i dens hjemland Frankrike hatt
så vanskelig for å bli stående, en rekke av dens verker er forsvunnet og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
